Jeg avslutta det forrige innlegget med å sette opp det å komme meg helskinna gjennom resten av treningsvinteren, som en av de viktigste oppgavene framover. Men det er vel bare å innse først som sist at det ble Stryk med stor S på den oppgaven. Skaden var forsåvidt allerede skjedd på det tidspunktet, men det tok meg fortsatt noen dager å innse at jeg ikke bare var litt stiv i høyre hofte, men faktisk hadde ganske vondt, og at det høyst sannsynlig dreide seg om en stressreaksjon i bein. Dette ble bekrefta på en MR-undersøkelse uka etter, og dermed var det bare å belage seg på en vinter i den alternative treningas univers. I starten var det kun sittende sykling og vannaktiviteter som gjaldt, men etter hvert har jeg også kunnet utvide repertoaret med litt ellipsegåing og, om ikke styrketrening, så iallfall noen flere muskelsvinnreduserende øvelser. Dette er forøvrig min første erfaring med denne typen skade, men jeg synes vel, foreløpig iallfall, ikke at jeg har gått glipp av spesielt mye ved å unngå denne typen skader tidligere i karrieren.

I januar var planen uansett å trene mest hjemme, men i februar stod Maximus o-camp, inkludert Maximus O-meeting, i Spania på programmet. Min første tanke da jeg ble skada, var selvsagt at det ikke ville bli noen samling på meg denne vinteren, men etter å ha sjekka opp mulighetene for alternativ trening, kom jeg til at dette likevel kunne være et fint avbrekk fra norske treningssentre og svømmehaller. Det var også en viktig forutsetning at samlinga var i privat regi, slik at man lett kunne justere og omdefinere samlingsprogrammet, og dessuten at treningslogistikken så ut til å gå greit opp. Og da arrangøren, ved Raúl Ferra, i tillegg var så imøtekommende og serviceinnstilt å skaffe meg en sykkel, var jeg ikke i tvil om at dette kunne bli ei bra samling selv om jeg ikke kom til å kunne løpe et skritt underveis.

Og nå i ettertid er konklusjonen at det helt klart var verdt å ta turen. Burgohondoområdet og Sierra de Gredos viste seg å være flotte områder for sykling, og både treningssenter og svømmehall var også av god standard. Fine sykkelområder innbyr selvsagt til å «ta av» litt på langturene, men jeg valgte å være litt disiplinert og holde meg til det som har vært hovedtaktikken (eller -eksperimentet, om man vil) for den alternative treninga i vinter: Å satse mer på intensitet enn stor mengde i treninga. Det ble likevel noen fine turer på rundt 2 timer, og siste helga unna jeg meg også en 3-timerstur på sykkelsetet. Det var også flere fine stigninger å kjøre bakkeintervaller eller -distanse i, så det ble helt klart ei god treningsuke under de rådende forutsetningene.

I tillegg til den alternative treninga sneik jeg meg ut i terrenget (riktignok med full tillatelse fra fysioterapeuten hjemme) ved tre anledninger for å se hva jeg gikk glipp av. Og det jeg så, gjorde det absolutt fristende å komme tilbake en annen gang – med o-sko i bagasjen. Og det var også greit å ha sett litt av terrenget i praksis i øktdiskusjonene med turkamerat Håvard. Om gjennomgangene av hans økter ga noe o-teknisk utbytte for min del, forblir nok et uoppklart spørsmål, men de bidro iallfall, sammen med mange andre interessante trenings- (og andre) diskusjoner i løpet av uka, til at det ble ei bra samling.

Men nå er jeg tilbake i Norge og treningshverdagen her igjen. Fortsatt gjenstår 2 uker med rein alternativ trening, før det er på tide å teste om kroppen har brukt avlastningsukene til å reparere, eller om den har benyttet anledningen til å døse i feriemodus.