9.plass i Venla! Finlandsturen startet med en helt OK 11.plass i verdenscupløpet torsdag. Formen var helt grei, men noen tekniske feil, blant annet et par urutinerte sprintfeil, fratok meg muligheten til å kjempe om en podiumplass. I går var det imidlertid klart for Jukola, det vil si, for oss jenters vedkommende, Venla. Etter ryktene jeg hadde hørt om terrenget på forhånd, og ei økt i naboterrenget dagen før, gledet jeg meg virkelig til stafetten, men forstod at det kunne bli krevende. Vi ble nummer 20 etter veldig god laginnsats i fjor, og vi tenkte vel egentlig at det kunne bli tøft nok å kopiere denne plasseringen i år. Og krevende ble det, noe blant annet Synne på førsteetappe fikk erfare. Etter litt småbomming i starten, løp hun seg mesterlig oppover i feltet og kappet også inn litt på teten tidsmessig. Mot slutten av etappen gjorde hun imidlertid en parallellfeil, kom opp på feil åsrygg, og kom inn til veksling på en 165.plass. Sett i forhold til det totale antallet lag på startstreken (1106), er jo ikke dette så halvgalt. Men løpet til Synne bortsett fra denne ene bommen, viser jo at hun selvsagt kan langt bedre. Jeg må innrømme at jeg hadde håpet på en litt bedre start. Jeg regnet med at Therese og Maren på de to neste etappene kunne klatre noen plasser, men den superklatringen som fulgte, hadde jeg ikke forestilt meg. Therese gjorde et kjempeløp, klatret utrolige 114 plasser, og var heller ikke så langt bak de beste etappetidene. Om Maren ble inpirert av Therese vet jeg ikke, men hun fortsatte iallfall der Therese slapp, og klatret videre oppover i feltet. Til slutt hadde hun passert hele 33 lag, og sendte meg ut på en 18.plass. Nå stod jeg selvsagt allerede overfor en umulig oppgave: Som lagets eneste senior er det min oppgave å vise vei for juniorene, men nå var det jo umulig å klatre flere plasser enn det jentene hadde gjort på 2. og 3.etappe. Men jeg måtte iallfall prøve å løpe så bra jeg kunne, og det var selvsagt også inpirerende å se flere gode lag løpe ut ikke så veldig langt foran. Etter det jeg hadde hørt om terrenget på forhånd, det jeg hadde erfart på treninga dagen før, og etter å ha vært tilskuer til de foregående etappene, hadde jeg én enkelt hovedtaktikk: Å la teknikken styre farta. Jeg visste det ville bli tøft fysisk også, men jeg ville prøve å finne den jevne flyten framfor å ruse på, og heller ta en kurve ekstra hvis det gjorde det enklere teknisk. Starten av løpet gikk etter planen. På det lengste strekket i løypa slapp jeg nok kartkontakten litt for mye, gjorde en parallellfeil, men leste meg inn såpass kjapt at konsekvensen begrenset seg til en ås ekstra å forsere. Jeg hadde liten peiling på hvor fort det egentlig gikk, og på grunn av alle 3.etappeløperne i skogen, var det vanskelig å vite når jeg passerte andre 4.etappeløpere (å kikke på fargen på startnummerne til alle jeg traff, hadde jeg selvsagt ikke tid til). Men rundt halvveis tok jeg iallfall igjen Bækkelaget, og med det ble jeg enda et hakk mer på hugget for hele tiden å holde meg foran. Jeg fortsatte å plukke poster, men gjorde et nytt dårlig strekk da jeg dro opp på en ås altfor tidlig, og måtte knote meg bortover ei bratt li. Like før mål passerte vi et jorde og kun et par kortstrekk gjenstod før sisteposten. Her forsvant 3.etappeløperne i en annen retning, og da jeg kom inn i skogen forstod jeg at her gjaldt det å holde konsentrasjonen helt til mål. Sikten var begrenset og ga dårlig oversikt, men jeg fant den første posten rimelig greit. Til nest siste post var jeg imidlertid litt unøyaktig med retningen inn mot posten, stod plutselig overfor et høyre-venstre-valg, valgte høyre, men forstod etter en kjapp sjekk at dette var feil. Dermed var det så raskt som mulig over til venstre-alternativet, hvor jeg med stor glede fant en post med riktig kode. Siden denne feilen hadde kostet meg de fleste av sekundene jeg hadde fått til Bækkelaget noen strekk før, gjaldt det å holde trøkket oppe ned mot sisteposten også, men jeg hadde heldigvis såpass mange meter at jeg aldri måtte i kjelleren for å holde unna. På oppløpet tenkte jeg egentlig mest på å kontrollere avstanden bakover, ikke på hvilken plass jeg løp inn til. Jeg visste jo faktisk ikke hvilket nummer jeg hadde løpt ut som en gang. Men da jeg oppfattet at en eller annen ropte at jeg var nummer 9, må jeg innrømme at jeg ble temmelig overrasket. Men positive overraskelser har jeg ingenting imot, og da jeg ble møtt av en glad gjeng på andre siden av målstreken, var det ikke vanskelig å juble med. Niendeplass var godt i overkant av det iallfall jeg hadde forventet. Et slikt resultat kan uansett ikke fikses av en person, og selv om jeg, som sisteetappeløper, gjerne får mye av oppmerksomheten, fortjener Synne, Therese og Maren minst like mye oppmerksomhet. Det gjør forresten også jentene som ikke løp på 1.laget denne gangen, men som like fullt er en del av laget. Terreng og løyper i årets Jukola favoriserte helt klart gamle ringrever, og desto mer imponerende er det av tre juniorer å gi meg det utgangspunktet jeg fikk. For min del var dette løpet også gledelig på andre måter. Tredje beste etappetid, 22 sekunder bak bestetida, ga økt tro på at formen ikke er så langt unna der den bør være. Tilbake