Bedre, men løper ikke EM God kommunikasjon er viktig i mange sammenhenger. Dårlig kommunikasjon derimot, er kilde til mange problemer og konflikter. De siste månedene har beina mine og jeg kommunisert for dårlig, og for noen uker siden kom resultatet av dette fram i lyset. Generelt synes jeg at beina mine og jeg har hatt en tilfredsstillende kommunikasjon. Jeg har kanskje løpt litt for lenge før jeg har tatt skadesymptomer på alvor noen ganger, men ellers har iallfall jeg vært tilfreds med samarbeidet. Men god kommunikasjon er ingen selvfølge hvis man ikke jobber aktivt med saken, og hittil har nok samarbeidet mellom meg og undersåttene i litt for stor grad basert seg på sedvane. Vi har aldri satt oss ned og avklart forventninger til hverandre og avtalt hvordan vi skal kommunisere. Dette fordi det ikke har føltes nødvendig. Men det er begrenset hvor lenge man kan stole på flaksen, og før eller seinere blir man straffet for dårlige forberedelser. I vinter gjorde jeg noen endringer i treninga. De var ikke veldig store, og noen endringer gjør jeg hvert år, så dette var ikke noe jeg så på som et potensielt problem. Beina klaget heller ikke. De ga riktignok heller ingen positive tilbakemeldinger, men så lenge jeg ikke hørte noen klager, regnet jeg med at alt var ok der nede. Riktignok ga den venstre akillesen fra seg noen grynt i ny og ne, men det har den gjort ei stund, så rop derfra regnes som oftest i kategorien "ulv, ulv!". Fram til påske var jeg også rimelig fornøyd med prestasjonene til underekstremitetene, og jeg så derfor ingen grunn til å gjøre noen endringer. Etter påske måtte jeg imidlertid stadig oftere konstatere at beina hadde prestert under pari. Et noe strengere regime, der blant annet enkelte fridager (dager med bare rolig trening) ble inndratt, ga ingen uttelling, snarere tvert imot. Når det gjelder kommunikasjonen med treneren min, mener jeg at denne generelt er både mer gjennomtenkt og bedre enn det jeg etter hvert har innsett at kommunikasjonen med beina mine har vært. Treneren min så da også kommunikasjonssvikten mellom topp og bunn hos meg, og sa fra om den til meg. Det er imidlertid ikke så lett å mekle i tilfeller der det har vært dårlig kommunikasjon over tid, og jeg mente at så lenge ikke beina ga klart uttrykk for at de var slitne, var det ingen grunn til å tro noe annet enn at de var late. Etter hvert innså jeg imidlertid realitetene jeg også, og siden jeg innså at jeg sannsynligvis hadde hovedskylden for problemene, var det også opp til meg å ta tak i dem. Det første jeg gjorde, var å gi beina litt mer fri og lettere belastning. Det snåle var at det da gikk 3-4 dager, og så begynte beina å sende signaler om at de var slitne. Det var akkurat som om de først da innså at de fikk lov til å slappe av, og dermed ga opp alle forsøk på å holde fasaden. Jeg er selvsagt fornøyd med at de klager lite og prøver å gjøre jobben i stedet, men håper at de innser at det lønner seg å si fra litt før hvis de er overarbeidet. Etter noen dager med bare sløving og dagdriveri, var det på tide å ta tak i kommunikasjonen oss imellom, og starte en prosess for å bedre denne. Jeg anså, som nevnt, at det var jeg som måtte ta initiativet. God kommunikasjon innebærer imidlertid at begge parter både gir og tar. Ofte kan det være positivt å bli bedre kjent ved å gjøre aktiviteter sammen, og jeg startet derfor med aktiviteter som beina mine tidligere har gitt uttrykk for at de liker, og som jeg synes er trivelige selv også. Dette betydde rolige turer i varierte aktivitetsformer: Løping, sykling og rulleski. Nå har vi kommet til neste steg i prosessen, og driver og avklarer forventninger og krav til hverandre, og hvordan vi skal kommunisere. Jeg har begynt å introdusere noen av mine krav, f.eks. noen hardere økter, som jeg forventer at beina gjennomfører. Til gjengjeld prøver jeg å lytte ekstra godt til hvordan beina føler seg og hva de synes om øktene jeg introduserer, og gir dem foreløpig litt ekstra tid til å komme med respons før jeg kommer med ei ny økt. Siden det også finnes en verden utenfor meg og beina mine, der det blant annet skal arrangeres et Europamesterskap kommende uke, der undersåttene og jeg var invitert til å delta, selv om vi strengt tatt ikke hadde kvalifisert oss, var vi i dag enige om å kjøre en liten test, selv om denne strengt tatt nok tilhører neste trinn i kommunikasjonsutviklingskurset. Denne testen gjorde vi forresten for noen uker siden også, og da var den med på å overbevise meg om at noe ikke var helt som det skulle. Testen gikk ut på at jeg og beina sammen skulle prøve å komme oss så raskt som mulig fra ett punkt til et annet. Øvelse gjør mester, men vi må nok trene litt mer før vi blir kommunikasjonsmestere. Det var imidlertid framgang fra sist, og selv om jeg gjerne skulle sett at framgangen på sluttresultatet var enda større, var det gledelig å se at kommunikasjonen mellom meg og beina iallfall var betydlig forbedret. Noe EM blir det ikke på oss denne gangen, men vi skal fortsette å arbeide oss gjennom resten av leksjonene i kommunikasjonskurset. Og da har jeg stor tro på at også sluttresultatet på denne og tilsvarende tester vil bedre seg betraktelig om ikke altfor lenge. Tilbake