Det fins ikke dårlig vær... November har hittil vært velsignet med veldig gode barmarksforhold, iallfall om man var smart nok til å tilbringe hele forrige uke nord for Dovre. Denne uka har jeg både syklet og gått på rulleski, under gode forhold, og det regner jeg som bonus når vi befinner oss i midten av november. I går kunne jeg imidlertid tenkt meg å være noe annet enn o-løper. I løpet av natta var det kommet et solid teppe snø, men nå regnet det og gradestokken viste så vidt over frysepunktet. Vanligvis foretrekker jeg uteaktiviteter, men nå føltes plutselig ikke innendørsidrett helt utenkelig. Faktisk hadde det hjulpet bare å være o-mosjonist, og dermed hatt et valg om man skulle ut eller ikke. Litt fleksibiltet er det imidlertid rom for i programmet mitt også, og jeg startet dagen med å utsette dagens distanseøkt på kart til 2.økta. Dette hadde to formål. For det første hadde jeg sett på værmeldinga at det skulle bli opphold utover dagen, og for det andre ville jeg gi mest mulig av den våte snøen som nå dekket trær og busker, tid til å smelte. Våt ville jeg bli uansett, men våt snø som stadig klistrer seg til kartet, er noe jeg ofte opplever som litt irriterende. Værmeldinga holdt stikk, og da jeg forlot bilens lune varme noen timer seinere, var lufta riktignok fortsatt temmelig fuktig og tåkete, men det regnet ikke. Bakken var fortsatt dekket av et vått snølag, men det så ikke altfor ille ut da jeg spant meg fram til start. Dagens løype var preget av lange strekk, og etter noen sekunders betenkningstid på start, var jeg i gang. Da jeg kom ut i terrenget, kunne jeg konstantere at det ikke var mer snø enn at dette kunne bli ei bra økt, og etter en liten sving midtveis, kunne jeg snart "stemple" på førsteposten. Andrestrekket ble dagens best gjennomførte, og jeg fortsatte med godt mot mot 3.post. Her valgte jeg å løpe rett på over et gammelt hogstfelt. Jeg innså underveis at det nok hadde lønt seg å løpe rundt, iallfall under dagens forhold, men jeg kom meg gjennom og løp rett i også denne posten. Fjerde- og femtestrekket var dagens to lengste, og ved fjerdeposten innså jeg at det begynte å bli sparsomt med lys. Jeg innså at jeg nok burde lagt inn en vær-faktor da jeg anslo dagslysets varighet før start, pluss at det tok lengre tid enn beregnet å ta seg fram i snøen. Begrenset kartlys er imidlertid en ypperlig anledning til å trene på forenkling, og jeg la i vei på dagens lengste strekk. Hvis jeg kom meg gjennom dette, var det bare noen kortere strekk igjen. Posten skulle ligge ved en stein, men da jeg slapp meg ned i skogen der posten skulle ligge, innså jeg at det begynte å bli vanskelig å se terrenget også. Jeg fikk ikke umiddelbart øye på noen stein, men visste at jeg var ganske nær, og besluttet å fortsette videre. Men da jeg skulle se på kartet mot neste post, innså jeg at det ikke var mulig å se noe som helst her inne i skogen, og avsluttet i stedet økta med å ta kompasskurs mot noen jorder i retning mål. Da jeg ei stund etter nådde fram til bilen, hadde jeg rukket å bli temmelig kald, og brukte sikkert et par minutter på å få slitt av meg hanskene og lirket fram bilnøkkelen fra lomma. Deretter ga jeg blaffen i drivhuseffekten, og satte motoren på tomgang mens jeg skiftet i "garderoben". Noen ganger er det ekstra praktisk med varebil. Og det er utrolig hva tørre klær, varm bil og en banan kan gjøre med humøret. I bilen på vei hjem tenkte jeg gjennom økta, og kom til at jeg egentlig hadde hatt ei veldig bra økt. Det er ekstra deilig å sitte inne i varmen når man har vært ute i regnet og kulda først, og plutselig var jeg egentlig glad for at jeg "måtte" ut, og dermed slapp å bruke tid og energi på å vurdere om jeg skulle ut eller ikke. Tilbake