Én syttendels museskritt Det begynner å bli på tide med en oppdatering igjen. Sist jeg skrev noe om lårene mine, skrev jeg vel noe slikt som at de føltes litt slitne, men at jeg håpet de ville tilpasse seg belastningen jeg påførte dem. Det gjorde de selvfølgelig ikke. Punkt nummer én når man har gått på en smell (for å bruke et upresist, men populært begrep), er å ikke gjøre noe man bare håper går bra. I stedet må man oppføre seg som den realisten jeg faktisk er, og gjøre det som mest sannsynlig går bra, basert på erfaring og tilgjengelig informasjon. Det har jeg lært (håper jeg). Men det jeg også har lært, er at man skal være veldig forsiktig med å trekke konklusjoner. Man vet aldri hva som venter rundt neste sving, og plutselig snus alt man trodde man visste, på hodet, eller iallfall litt på skjeive. Nå høres det kanskje ut som jeg helt har mistet grepet på tilværelsen, og ikke tør å tenke en eneste tanke fordi denne i neste øyeblikk kan vise seg å være forgjeves. At jeg har funnet snarveien til galskap, med andre ord. Men heldigvis har jeg også et snev av talent for praktisk overlevelse, eller, jeg har iallfall kommet fram til at man må prøve å late som man har en viss grad av kontroll. Nedturene kommer uansett om man har gått og gruet seg til dem eller ikke. Jeg tror forresten aldri jeg kommer til å bli vant til nedturer. Da jeg, for noen uker siden, for n'te gang måtte rykke tilbake til et nytt nullpunkt, var det like tungt som første gang det skjedde. Nedturene er det som for meg har vært det tyngste å takle i høst, vinter og vår: Når planene må justeres ned, tidshorisonten opp og nullpunktet flyttes ytterligere bakover. Men det fine er at, selv om man må godta erkjennelsen at ting alltid kan bli verre, gjelder også det motsatte. Ting kan også bli bedre, og det blir de som regel også, hvis man bare handler smart og venter tålmodig. En annen ting som er fint, eller om ikke annet litt sunt å se, iallfall når man får det litt på avstand, er at jo dårligere det går, jo lettere er det å se at det kunne vært langt verre. Når alt går bra, er det en katastrofe å miste ei økt, mens når det går dårligere, innser man hvor mange som faktisk har det både verre og mye verre, og man innser at det egentlig ikke går dårlig i det hele tatt. Men det føles jo slik, og dette har iallfall gitt meg mye dårlig samvittighet. Men dette skulle være et innlegg om hvordan det går med lårene mine. Det er vel kanskje litt misvisende å si at det går bra. Slike utsagn kan lett tolkes dithen at det snart er o-løp og slike høytsvevende utskeielser på gang. Men jeg kan iallfall si at det går bedre. Etter forrige nedtur, som tidsmessig kan plasseres rett etter påske, har det gått framover. Ikke fort, men, som det også kan sies: Så lenge det går framover, går det ikke bakover. Og da er jeg for øyeblikket godt fornøyd, selv om den daglige framdriften er mindre enn et museskritt. Tilbake