Fotosession og religiøse opplevelser Siden sist har akillesen min vært hos fotografen (MR). Bildene viste heldigvis ingen alvorlige feil, og dermed fortsetter jeg å trene alternativt ei stund til, før jeg gradvis tar opp løpinga igjen. Løping i vann er, som kjent, akillesvennlig trening. Jeg har fått en avtale med Drammensbadet, og dermed er det bare å hoppe til vanns. Badet har også et treningssenter i samme bygg, og dette regner jeg også med å benytte jevnlig framover. Det er en stund siden jeg løp i vann sist, og jeg merker at det er noen muskler som trenger tilvenning. Forholdene for vannløping er iallfall veldig bra på Drammensbadet: 50 metersbasseng, som er dypt nok til løping over det hele. Kultur for vannløping ser stedet imidlertid ikke ut til å ha. Det er ikke flytebelter til utlån, og folk virker ikke å være vant til å se vannløpere. En mann trodde at det var barnet til Jesus som hadde steget ned i bassenget. Jeg kunne imidlertid raskt avkrefte at det er religiøse motiver bak vannløpinga mi, og viste til at jeg bruker flytebelte for å "gå på vannet". Men det aller meste av treninga foregår heldigvis utendørs. En medvirkende årsak til at jeg valgte å ta hensyn til akillesen nå, og ikke seinere, var at jeg så sannsynligheten for gode forhold for alternativ trening som større i oktober enn f.eks. i november. Dette har holdt stikk hittil. Forholdene for både rulleski og sykling er jevnt over veldig gode. I går la jeg turen til Glitre, Finnemarkas største (og eneste store) innsjø. Herfra får det meste av Drammens befolkning sitt drikkevann, og hit er det obligatorisk med en skitur i løpet av vinteren. Jeg har aldri besøkt stedet på sykkel før, men er rimelig kjent i området etter å ha vært der både på ski og til fots. Det mest naturlige ville nok vært å sykle opp fra Sjåstad, men siden jeg hadde syklet dit for et par dager siden, valgte jeg i stedet veien opp til Eiksetra. Stigningen opp fra Egge er brutal, og det ble temmelig hett i morgensola. Da det seinere var slutt på motbakkene og jeg kom inn i ei skyggefull li, var det imidlertid på med hals og lue igjen. Møtet med et blikkstille Glitre omkranset av høstfargede trær i sola, var en mer religiøs opplevelse for meg enn vannløping. Etter å ha syklet rundt 2/3 av vannet, fortsatte jeg opp til Vrangla og videre til Ulevann. Derfra er det stort sett utforbakke til man er nede i Krokstadelva, og det var greit at sola hadde fått tid til å varme opp lufta noe. I dag var været heller vått, og siden jeg ikke er spesielt glad i å sykle i regn, brukte jeg litt tid på å komme meg ut. Etter å ha plukket opp noen tips fra ekspertene om hvordan man kom seg helskinnet gjennom årets heller våte Birkebeinerritt, i siste nummer av Kondis, var jeg til slutt klar for å møte elementene. Da jeg først kom ut, var det selvsagt langt fra så ille som da jeg stakk nesa ut fra varmen inne. Jeg bestemte meg derfor for å bytte ut den kortere runden jeg hadde sett meg ut, med Eikernrunden. Heldigvis hadde jeg vært forutseende nok til å fylle opp flaska og putte en Maximbar i lomma. Tidligere har jeg alltid syklet denne runden mot klokka, men nå tok jeg medsolsvarianten og satte kurs for Sande. Etter Sande kommer turens første skikkelige bøyg: Hanekleiva. Jeg har aldri syklet opp her før, men stigningen viste seg å være slakere enn antatt, og ganske snart var jeg på toppen. Fra toppen går det først utfor og så relativt flatt til Eidsfoss. Etter Eidsfoss kommer turens største mentale utfordring: Strekket langs Eikern. Her begynte jeg å kjede meg litt, og føttene var, tross alle eksperttips, blitt temmelig kalde. Heldigvis var det kilometerskilt for hver halve km som jeg kunne more meg med, og med siste halvdel av Maximbaren som belønning lysende i enden av vannet, gikk det egentlig rimelig greit å bli ferdig med denne strekningen også. Fra Vestfossen valgte jeg å sykle over Røkeberghøgda. Dette betyr en ganske tøff, men ikke spesielt lang, stigning. Beina var ikke fullt så friske som opp Hanekleiva, men egentlig var det greit å få litt avveksling fra mye slakt terreng. Siste del tilbake til Drammen gikk også greit. Jeg var spent på om effekten av Maximbaren ville vare helt hjem. Det gjorde den, iallfall nesten. De siste 10 minuttene ble tunge, men noen helsprekk var det heldigvis ikke snakk om. Tilbake