Kontrastfull samling i Frankrike Første treningsdag ble vi møtt av 19 grader og sol. Selv om vinteren til da absolutt ikke hadde vært av de kaldeste hjemme i Norge, fikk dette virkelig vårfølelsen til å komme snikende. Den første økta ble for min del litt ødelagt av at det begynte å bli litt for lenge siden baguett-frokosten på hotellet. Jeg var rett og slett litt for slapp og sløv til å få den store flyten i orienteringa. Ettermiddagsøkta gikk imidlertid mye bedre. Jeg klarer ofte å skjerpe meg litt ekstra når jeg blir skygget av noen, men det som var litt uvanlig på denne økta, var at jeg ble skygget av en hund. Bikkja på stedet vi bodde fulgte etter meg da jeg dro ut på treningsøkta, og siden verken "gå hjem"-kommandoer eller å overse dyret hadde noen effekt, innså jeg at jeg sannsynligvis kom til å få selskap resten av økta. Bikkja var av utseende mer lik en sprinter enn en langdistanseløper, og omtrent halvveis ut i økta begynte dyret å få problemer med tempoet. Bikkja ga seg imidlertid ikke, selv om pusten gikk i minst 210. Jeg begynte nesten å bli litt bekymret etter hvert og følte et visst ansvar for å få med meg dyret helt hjem igjen, så da vi mot slutten av løypa passerte en bekk som, til forskjell fra de fleste andre bekkene, inneholdt litt vann, innvilget jeg bikkja et minutts avkjøling. Hunden fullførte økta i fin stil, men var nok kveldens mest slitne. Dagen etter løp vi mellomdistanse. Jeg løp OK det meste av løypa, men minstet kontrollen i ei skråli og tapte mye tid på en av postene. Den tredje dagen hadde jeg en orienteringsfri dag, som i stedet ble fyllt med en langtur på vei og en sykkeltur. Dagen etter hadde vi ei ny høyøkt, denne gang o-intervaller. Igjen ble jeg skygget, men denne gangen ikke av en hund, men derimot av Christian Frøyd med kamera. Det er ikke så ofte man får anledning til å studere seg selv i o-løypa, og jeg tror dette kan bidra til at man lettere ser ting man gjør bra og dårlig når man orienterer. Sammen med tilbakemeldingene fra personen som løper bak, tror jeg dette kan være et nyttig verktøy i treningsarbeidet. Dagen etter, tirsdag, var det tid for å flytte på seg til et nytt område. Hittil hadde vi holdt til en times kjøring nord for Marseille, mens stedet vi skulle tilbringe resten av samlingen, Le Caylar, lå snaut 4 timers kjøring lengre vest. Temperaturen hadde, etter de to første dagene, vært stadig synkende, og da vi ankom Le Caylar, var det minusgrader og "snøstorm". Heldigvis ble det bare en dag med snøvær, og i løpet av de neste dagene fortsatte det å blåse, slik at mer og mer av snøen etter hvert blåste vekk. En negativ ting med vinden var imidlertid at det ble relativt surt med minusgrader og vind i det åpne landskapet. Store deler av kartene var gule (åpne områder), men et rikt utvalg steiner og steinformasjoner bidro til at de o-tekniske utfordringene kunne være store. I tillegg fantes det noe (så godt som ugjennomtrengelig) kratt, som gjorde at det ofte kunne være lurt å ha veivalget til neste post klart før man begynte å løpe på et strekk. Nest siste dag av samlingen hadde vi det jeg nå i ettertid ser på som samlingens morsomste økt: Kortdistanse i et raskt, men tidvis svært detaljert, terreng. Jeg hadde en kilometertid på under 6 min/km, og gjennomføringsmessig var nok dette den beste av høyøktene under samlinga. Så til tross for mildt sagt noe vekslende vær, kan jeg se tilbake på 9 bra treningsdager i Frankrike. 12 økter med kart og 5 uten ble fasiten. Været kan man uansett ikke gjøre noe med, og når man drar på samling i januar bør man være forberedt på litt av hvert. Tilbake