Hvor lenge kan man tro på julenissen? Jeg må innrømme at jeg har tvilt. Jeg tvilte i høst og vinter, da det ikke gikk noe framover med akillesskaden. Jeg tvilte i vår, da jeg begynte å løpe igjen og følte at hver eneste løpemuskel var forsvunnet. Jeg tvilte i juni, da legen på legevakta konstaterte at jeg hadde brukket stortåa. Jeg tvilte da jeg tok de første, stive stegene noen uker seinere. Og jeg tvilte da jeg tirsdag denne uka våknet med sår hals og tett hode. Ikke på julenissens eksistens, men på om jeg hadde mulighet til å hevde meg i årets VM. Men jeg har også trodd. Fordi jeg har kan orientere. Fordi jeg begynner å få mye erfaring. Fordi løpsformen begynte å komme seg rett før tåa brakk. Fordi årets VM terreng sannsynligvis ville kreve mer teknikk enn fart. Fordi det, selv om utgangspunktet var dårlig, stadig gikk framover. Men hvor lenge kan man tro? Etter mellomdistansen satt jeg igjen med følelsen av jeg skulle trodd 10 minutter lenger. Jeg trodde i 25 minutter, men etter å ha orientert på feil strekk rett før passering, trodde jeg ikke nok og falt litt sammen både fysisk og teknisk. På stafetten skulle jeg kanskje også trodd litt mer. Hvis jeg hadde visst at jeg faktisk lå i tet da jeg gikk på en større bom et par strekk før runding på samlingsplass, ikke som jeg trodde: At jeg lå langt bak i feltet, hadde jeg kanskje vært hakket mer skjerpet og unngått bommen. Men det får jeg aldri svar på. Kanskje skulle jeg rett og slett trodd litt mindre, og innsett min begrensning på forhånd. Jeg tror nemlig ikke jeg var så mye bedre enn det jeg fikk vist i går. Nå sitter jeg bare igjen med en tvers gjennom råtten følelse, fordi jeg sviktet Mari og Heidi, og også de andre jentene på laget. Men når det verste skyldfølelsen har lagt seg, er jeg klar til å ta fatt på den store jobben: Den lange veien tilbake. For foreløpig er jeg med igjen, ikke tilbake, og selv om det er et viktig skritt på veien, er det intet blivende sted. Tilbake