I de gamle guttas skispor Jeg er fast leser av Hans L. Werps interssante artikler om bl.a. løping og orientering før og nå. Og det var altså etter å ha lest artikkelen om En 40 år gammel skitur i Nordmarka at jeg innså at noe drastisk måtte gjøres med treningsgrunnlaget mitt. En kikk i treningsdagboka bekreftet mistanken: Tross årets super-skivinter hadde det hittil bare blitt én (1) 5-timerstur denne vinteren. Jeg har riktignok gått 6 turer til på 4 timer eller mer, men jeg innså at dette var altfor tynt dersom jeg skal ha noen sjanse til å vinne VM langdistanse til sommeren. Heldigvis er snøen her fortsatt, og i dag tidlig la jeg i vei med mål om å sanke noen timer til i Nordmarkas skiløyper. Jeg startet med en lett joggetur bort til Kjelsås stasjon og, i de gamle guttas ånd, toget til Movatn. Å ta toget til Movatn er forresten ikke bare noe jeg gjør når jeg skal leke skitur anno 1969, og det kan så absolutt anbefales, spesielt på hverdager når togene går relativt ofte. I motsetning til Werp og gjengen, hadde jeg drikkebeltet fullt av vann, Maxim-bar, banan og brødskiver med geitost beregnet å vare hele turen. Stuer med servering er sikkert vel og bra, men jeg er oppvokst med at sportsstuer er steder man går til, ikke inn i. Da jeg var liten gikk vi til SIF-hytta, Skioldhytta og Tverken, men aldri inn. Skioldhytta kom jeg først inn i da jeg som 14-åring fikk en kniv i hodet på speidertur og måtte lappes sammen, mens SIF-hytta var jeg for første gang inne i på natt-o-løp for et par-tre år siden. Fra Movatn la jeg i vei i tett, fuktig tåke. Treski har jeg ikke hatt siden jeg stavret rundt på mitt første skipar og var illsint fordi jeg ikke hadde knekt fiskebein-koden, men mine gode, gamle (i forhold til mitt andre skipar), svært lite preparerte Atomic Wasa Classic er nok noe av det nærmeste man kommer treski i dag, iallfall når det gjelder gliegenskaper. Under skiene hadde jeg isklister med fiolett ekstra, noe som, iallfall på det relativt skarpe morgenføret, ga bra feste. Jeg var imidlertid litt spent på hvordan det ville bli med feste når det ble mildere og bløtere utover dagen. Jeg er nemlig også oppdratt til at klister, det bruker man ikke. Vanlig klister eksisterer derfor ikke i mitt skismøringsutvalg. Som en del av ungdomsopprøret begynte jeg imidlertid i sin tid med isklister, og isklister med fiolett ekstra fungerer faktisk, tro det eller ei, brukbart på de fleste mildværsfører. Nøyaktig hvor turen skulle gå, hadde jeg faktisk ikke planlagt i detalj. Jeg ville bl.a. se an føret og løypekvaliteten underveis. Skarpt isføre og bløtt sørpeføre befinner seg jo i hver sin ende av skalaen for framdrift, men på den annen side er jeg såpass pinglete at jeg helst styrer unna bratte utforkjøringer på is. Mylla er selvfølgelig et naturlig langturmål i Nordmarka, men siden jeg gikk tur-retur Sørkedalen-Mylla for 2 år siden, var det vel så fristende å fylle noen andre hvite flekker på Nordmarkskartet mitt. Første delmål var iallfall Delebekken, og med bra feste og skarpt føre gikk det relativt radig å komme seg dit. Fra Delebekken er det skuterspor videre mot Stålmyra, noe som selvfølgelig passet ekstra bra med tanke på tilpasning til 1969-forhold. Jeg tok runden om Langvann, Elvannet og Nordvannet i stedet for over Trehørningen, siden dette sporet så mest nykjørt ut. Forholdene var stort sett bra, men gjennom partier med tett skog var det både ganske hardt og en rikholdig andel natur i sporet. Da sporet videre mot Lille Daltjuven og Daltjuvmana ikke så spesielt nykjørt ut, feiget jeg derfor ut og valgte maskinprepp ned mot Stryken. Dagens ungdom er ikke hva den engang var... På grunn av skogsdrift var det imidlertid rikelig med natur i sporet ned mot Stryken også. Fordelen med gamle (relativt sett, altså) ski er at man ikke trenger å bry seg så mye om hva man kjører over, men jeg tror ikke kvaen jeg kjørte over her hadde noen heldig innvirkning på gli-egenskapene. Ved Stryken ble jeg møtt av en nyutsluppet toglast med skiløpere. I forhold til de 3 personene jeg hadde møtt hittil, ble dette litt av et sjokk for noe folkeskye meg, men de fleste skulle heldigvis mot Stålmyra der jeg kom fra, og etter å jogget noen hundre meter langs en skogsbilvei, kunne jeg spenne på meg skiene i langt fredeligere omgivelser og legge i vei mot Store Skillingen. Bakkene opp til Gjerdingen var en positiv overraskelse. Lange diagonalmoter er noe av det beste jeg vet på ski, og disse bakkene var i klasse med stigningene opp fra Kanada i Lier. På vei ned til Stryken var tåka byttet ut med blå himmel, og der sola hadde kommet til, hadde den hatt sin virkning på føret. Skiene satt fortsatt brukbart, men videre fra Gjerdingen mot Katnosa begynte de å sitte litt vel bra i nedoverbakkene også. Påskeføret hadde, som seg hør og bør en Palmesøndag, gjort sitt inntog, men i skyggepartier fikk man heldigvis fortsatt noen perioder med brukbar gli. Fra Katnosa gikk turen videre mot Sandungen. Om sønnen i huset stod og stekte vafler denne søndagen også, kan jeg ikke uttale meg om, for etter å ha sneglet meg ned det sørpete jordet ved Sandungen gård, fortsatte jeg rett videre mot Kikutstua og nøt ei halvskive med geitost ved Kroktjernet i stedet for vafler på Sandungen gård. Over Bjørnsjøen møtte jeg motvinden jeg hadde fornemmet i ryggen over vannene i starten av turen, og opp bakkene mot Kobberhaughytta begynte jeg for alvor å bli litt sigen. Selv om min tur gikk i en helt annen trase enn turen til Werp og gjengen, var dette siste skikkelige stigningen for meg også. Med blikket feste på skituppene kom jeg meg greit opp, og etter å ha dyttet i meg den siste halvskiva med geitost og litt mer vann på toppen, gikk det langt lettere videre i det hovedsakelig utforhellende terrenget mot Ullevålseter. Siste etappe fra Ullevålseter til Sognsvann ble imidlertid en ny prøvelse. Her hadde sola nådeløst omgjort snøen til hvit slush, men med full konsentrasjon om å sparke fra rett ned (for å unngår at skia flakset ut til høyre eller venstre) og diagonalgang unntatt i de bratteste utforbakkene, dukket etter hvert bommen ved Sognsvann opp. Etter en kort joggetur bort til Carl Kjelsens vei, kunne jeg nyte en Maximbar i sola mens jeg ventet på bussen hjem. Med glassfiber, for det meste maskinkjørte spor og vending før Mylla kan jeg ikke skryte på meg å være helt så tøff som de gamle gutta, men forhåpentligvis hadde mine 6 timer og 10 minutter i Nordmarka en viss effekt de også. En fin tur var det iallfall! Tilbake