I veggen Neida, jeg har verken kræsja, fått alvorlig tilbakefall eller prøvd meg på maraton. "I veggen" beskriver ganske enkelt følelsen da jeg i forrige uke prøvde meg på litt raskere løping i terrenget. Og det var ikke fordi terrenget egentlig var spesielt brutalt, men derimot ganske så strøkent Kongsberg-terreng. Men selv om stort kraftforbruk ga irriterende lite framdrift, var hovedopplevelsen av økta likevel positiv. Å jage poster i terrenget er gøy, og jeg er veldig fornøyd med at jeg ikke lot den fysiske opplevelsen forstyrre o-teknikken nevneverdig. Og økta var iallfall et godt eksempel på at løping i terrenget og løping på fast underlag er to ganske forskjellige ting. De er riktignok nært beslektet, og krav om god utholdenhet er en viktig fellesnevner, men bevegelsene er så absolutt ikke identiske. Før o-økta på torsdag hadde jeg gjennomført to litt raskere økter på grus, begge med ok flyt og fart, og den eneste kroppsdelen som ble "overbelastet" (og tilsvarende støl i etterkant) var leggene. Etter terrengøkta var det ingen støle legger å spore, men derimot altså en betydelig tyngre opplevelse underveis og slitne lår på sykkeløkta dagen etter. Men å bli sliten av løping er et privilegium, og øvelse gjør forhåpentligvis mester framover. Fortsatt er det å skynde seg langsomt som gjelder. Med løping annenhver dag og når man bare skal øke én belastningsfaktor om gangen, tar det litt tid å komme tilbake til noe i nærheten av "normal" trening. Men siden spesielt senevev bruker tid på å tilpasse seg nye belastninger, tror jeg det er lurt på bruke tid, og jeg merker at venstrefoten trenger "hviledagen" mellom hver økt for å restituere seg skikkelig. Men jeg merker også at den gradvis blir sterkere, og foreløpig heldigvis ingen tegn til vondtene som var bakgrunnen for operasjonen. Tilbake