Kan man lære noe av Dale Oen og Nordenstam? Landslagssjefen i svømming, Petter Løvberg, holdt et innlegg der han fortalte hva man har gjort i Svømmeforbundet for å gå fra null OL-deltakere i 2000 til 2 medaljer i 2008. Blant punktene han nevnte, var noen av de viktigste: - Kartlegging - hva kreves egentlig for å prestere i verdenstoppen - Kvalitet, kunnskap, nøyaktighet og fokus i gjennomføringa av treninga - Klubbtrenerne involvert - alle skal dra i samme retning - Utviklingsfokus (i stedet for resultatfokus) - Tøffere konkurransematching Han viste også eksempler på hva Alexander Dale Oen har fokus på, og hvordan hans utvikling i treningsmengde har vært de 4 siste sesongene. I 2007-2008-sesongen svømte han f.eks. 2020 km fordelt på 465 økter, i tillegg til at han gjennomførte 120 styrkeøkter og 245 økter med alternativ trening. I etterkant av innlegget diskuterte vi i grupper hva av dette vi kunne overføre til vår egen idrett og hva som ikke var overførbart. De fleste var enige om at det meste i prinsipp kunne overføres til de fleste idretter, men flere av gruppene nevnte treningsmengden som noe som ikke var overførbart. Dette er jeg, både basert på egne erfaringer og innlegget til Løvberg, i stor grad uenig i. Selvsagt er det visse forskjeller på hvor mye man kan, og framfor alt har nytte av, å trene i ulike idretter, men et av poengene til Løvberg var hvordan de norske svømmerne bevisst har brukt alternativ trening i utviklingsarbeidet. Kartleggingen de gjorde etter OL i 2000 viste blant annet at de lå langt bak verdens beste i antall svømte kilometer. Men med den bakgrunnen (svømmemengde) og tilgangen til bassenger de norske svømmerne hadde, var det urealistisk å ta igjen denne mengden med det første. Dale Oen ligger f.eks. fortsatt langt bak Michael Phelps i antall svømte km pr år. De bestemte seg derfor for at de iallfall skulle være best på alternativ trening. Dette tror jeg er overførbart til mange idretter og rimer veldig bra med det som har vært filosofien min de fleste treningsårene mine: Ved å trene i alternative treningsformer i tillegg til den spesifikke treninga får man trent bedre enn om man bare skulle trent spesifikt. Man kan øke den totale treningsbelastningen raskere enn man tåler å øke den spesifikke belastningen, og dessuten har det også en skadeforebyggende og motivasjonsmessig effekt å variere. Selvsagt er spesifikk trening viktig, men belastningen må økes gradvis og ut fra den enkeltes bakgrunn, noe også Løvberg understreket. Til slutt et lite hjertesukk over noe som gjør meg stadig mer frustrert: Reaksjonene jeg får på treningsmengden min. Jeg får stadig tilbakemeldinger på at jeg trener mye, og en del ganger også spørsmål om hvorfor jeg trener så mye. Det er selvsagt supert at noen stiller spørsmål ved og er interessert i det man gjør, men jeg får litt for ofte følelsen av å måtte forsvare treningstimene mine. Jeg lurer på om Tufte eller Bjørndalen ofte får spørsmål om hvorfor de trener så mye? Vel, hovedpoenget mitt er at det egentlig er innholdet som teller, og dessuten ser man jo at svømmerne slår meg ned i støvlene i antall treningstimer, noe flere innen roing, skiskyting, langrenn, skøyter, og sikkert også andre idretter, også gjør. Selv har jeg (tro det den som vil) aldri vært opptatt av å få flest mulig treningstimer. Da jeg var yngre hadde jeg en grovplan for å sikre en fornuftig økning fra år til år, men siden 2005 har jeg fylt hver økt, dag, uke og måned med den treninga jeg synes er mest fornuftig og så summert først i etterkant. Noen interessante poenger for de som fortsatt er skremt av å nærme seg 1000 treningstimer (men prestasjonsutvikling avhenger selvsagt av mye mer enn treningsmengde), er at jeg hadde markant framgang også da jeg økte fra 730 til 918 timer, jeg hadde min hittil beste sesong da jeg trente 964, og de to siste års reduksjon til 869 og 875 har ikke gitt framgang på fysiske tester (selv om jeg i skadefrie perioder løp betydelig mer enn før disse to årene). Konklusjon? Ikke være redd for å trene "mye", men øk mengden fornuftig! Tilbake