Kristiansand og Lørdagskjappen Denne uka har jeg vært i Kristiansand og diskutert, planlagt og gjennomført trening med treneren min, Jarle Ausland. Hovedinnholdet i VM-planen min begynner å ta form, og treninga for den nærmeste måneden er planlagt noe mer detaljert. Selv om vi relativt ofte har kontakt via telefon og epost, er det alltid lettere å få gått grundigere gjennom ting når man møtes ansikt til ansikt. De store endringene fra den opprinnelige grovplanen blir det ikke den kommende måneden. Fokus framover er fortsatt grunntrening. Det er fortsatt 3,5 måndeder til VM, og dermed fortsatt tid til å jobbe med utvikling, både teknisk, fysisk og mentalt. Men jeg kommer også til å løpe en del løp framover. Noen av dem fordi jeg "må", men både de "obligatoriske" og "frivillige" løpene er veldig gode kvalitetsøkter. Dette forutsetter imidlertid at man forbereder seg og gjennomfører som man har planlagt. Dette klarte jeg ikke helt på dagens Lørdagskjappen ved Moss. Lørdagskjappen i Mossemarka var en sjanse til ei god økt i et krevende terreng, som jeg ikke hadde lyst til å la gå fra meg. I dag var imidlertid verken hode eller bein 100% med. At jeg var litt sliten etter programmet tidligere i uka, inkludert et par gode hardøkter i tungt sørlandsterreng, er et faktum. Men å handle så idiotisk som jeg gjorde til 4.posten i dag, skal være mulig å unngå likevel. Jeg hadde god kontroll til de 3 første postene og helt til jeg nærmet meg den 4. også, men så fikk jeg plutselig for meg at jeg ikke var der jeg trodde likevel. Da denne alternative hypotesen (selvsagt) viste seg å ikke stemme, burde jeg selvsagt gått tilbake til den opprinnelige hypotesen. Jeg hadde jo egentlig hatt kontroll. Etter altfor mye overveielser og nøling gikk jeg for "plan A" igjen, men klarte å stryke forbi posten på feil side av høydepunktet. Nå ble jeg selvsagt enda mer forvirret, men traff heldigvis på ei steinete li som selv ikke jeg klarte å ta feil av. Derfra dro jeg opp mot posten igjen, og med litt større tro på at jeg ville finne den, dukket den også opp. På posten ble jeg tatt igjen av Anne Margrethe Hausken, som startet bak meg. Hvis det er noe jeg skal ta med meg som positivt fra dette løpet, så er det at jeg nå klarte å komme meg på offensiven igjen og løpe mitt eget løp, selv om mine og Anne Margrethes traseer stadig berørte eller krysset hverandre. Da terrenget ble mer kupert inn mot runding på samlingsplass, begynte det imidlertid å tære på futten i beina mine. Den lille runden etter passering gikk ganske enkelt veldig tungt, men o-teknisk gikk det OK med unntak av litt nøling ned mot både passerings- og sisteposten. Det å lage seg bommer er noe av det mest irriterende man kan gjøre i o-løypa, og enda mer irriterende er det når man ikke klarer å iallfall gå rett tilbake til "plan A" når "plan B" (selvsagt) viser seg å ikke stemme. Men gjort er gjort, like sikkert som elg er elg, og det beste man kan gjøre er å ta med seg det som gikk bra og prøve å lære av feilene man gjorde. Tilbake