Middels verdenscupavslutning Før den siste verdenscuprunden lå jeg på 2.plass, men siden Minna Kauppi var skadet, ledet jeg i praksis. Simone Niggli og Helena Jansson fulgte imidlertid hakk i hæl, så ingenting var avgjort. Det første løpet i Sveits var en mellomdistanse. På forhånd var jeg rimelig optimistisk, men dessverre klarte jeg ikke å følge opp da jeg fikk kartet i handa. Jeg har relativt ofte hatt litt problemer med å få i gang kroppen i det første løpet i flerløpsserier, dvs når man gjerne tar noen rolige dager i forkant for å ha overskudd til flere løp på rad. Jeg har prøvd litt forskjellige oppladninger, og den jeg hadde før årets NM-uke syntes å være effektiv. Jeg valgte dermed samme oppladning foran lørdagens løp, men denne gangen var ikke effekten den samme. Jeg merket fra start at fart og trøkk i motbakkene manglet. Likevel var det ikke dette som avgjorde løpet. Men det bidro til negative tanker, og jeg klarte ikke å snu en litt rufsete åpning med en parallellfeil på 40-45 sekunder på 2.post. I stedet ble hele løpet preget av småfeil og dårlig flyt, og selv om det ikke ble noen katastrofe, hadde jeg en dårlig følelse da jeg nærmet meg mål. Dette viste seg å stemme, og med en 9.plass lå Simone, Helena og jeg i praksis likt før det siste løpet. Det er alltid det siste løpet man husker best, og siden dette var årets siste internasjonale løp, ville jeg gjerne avslutte på en bedre måte enn på mellomdistansen. Sprint er noe sveitserne kan, og gamlebyen i Zürich var ett av mange egnede områder. På grunn av et parallellt arrangement var det masse folk i byen, og disse bidro til heiing og topp stemning gjennom hele løypa. Jeg var, som nevnt, lysten på å gjøre et godt løp, og det synes jeg også at jeg lyktes med. Noe smårusk kan jeg alltids plukke på, blant annet løp jeg først oppå ei bru hvor posten lå under, men alt i alt er jeg bra fornøyd med løpet. Det holdt til en 3.plass, 23 sekunder bak Simone og 4 bak Anne Margrethe. Noen sammenlagtseier i verdenscupen ble det dermed ikke på meg, men jeg sikret iallfall 2.plassen. Med 5 2.plasser på de 7 tellende løpene gir vel dette egentlig det beste bildet av sesongen min også. På en måte føles det greit å ikke vinne sammenlagt når jeg ikke klarte å ta en eneste enkeltseier. Siden jeg selv ikke føler at jeg hadde fortjent å vinne (med de resultatene jeg klarte å oppnå), er ikke skuffelsen over å ha "tapt" kampen om sammenlagtseieren så stor, men jeg er skuffet over det dårlige mellomdistanseløpet. Kanskje hadde det vært mer ideelt for årets verdenscup å trene sprint og kontinentalorientering i stedet for trønderterreng og myr de siste ukene. Men uansett om så er tilfelle, er jeg veldig fornøyd med den prioriteringen jeg har gjort. I årets verdenscup var den siste runden, med 2 obligatorisk tellende løp og doble poengsummer i det siste, svært utslagsgivende. At de(t) siste løpene ikke kan strykes, synes jeg er OK, siden det letter utregningen og gjør det mer til en finale. Jeg er imidlertid litt skeptisk til at det siste løpet teller dobbelt. Spesielt siden det dreier seg om en sprint, den distansen som erfaringsmessig er preget av minst marginer og mest slumpmoment. Verdenscupen skal jo måle hvem som er best sesongen sett under ett, ikke hvem som er best i avslutningen. Nå fikk ikke dette noen innvirkning på de øverste resultatene i år: Simone hadde slått meg også med vanlig poenggivning, og Helena (3.plass) tapte ingen plasseringer på, uten hensikt og uten å tjene tid på det, å ha løpt over et forbudt område slik at hun ble diskvalifisert. Tilbake