Nesten årsbeste... Jeg skrev foran gårsdagens NM langdistanse at jeg hadde som mål å gjøre et skikkelig godt langdistanseløp. Tidligere i år har jeg slitt med å komme inn i riktig marsjfart fra start, enten har jeg åpnet for rolig eller jeg har stresset for mye med å løpe fort. I går fant jeg endelig balansen, og starten ble dermed akkurat som "planlagt": Offensiv, men kontrollert teknisk gjennomføring. Og når man finner balansen teknisk, kommer gjerne den rette farta uten at man trenger å stresse veldig mye med det. Grunnlaget for en god langdistanse ligger gjerne i godt gjennomførte langstrekk, noe jeg mislyktes med på 2 av 3 langstrekk på VM, men som jeg lyktes med på 2 av 3 i går. Etter 45 minutters løping hadde jeg opparbeidet meg en "behagelig" ledelse på 3.14 minutter, og alt lå til rette for et godt gjennomført løp. Men gode strekk kommer ikke av seg selv, og til 7.post fikk jeg en solid, men svært fortjent, smekk på fingrene. Det var så godt som slutt på motbakkene, og etter å ha tatt igjen en løper ble jeg inspirert til å øke farten enda et hakk. Jeg hadde en enkel og sikker plan for strekket, men ble fristet til å ta av fra ei myr litt tidligere enn planlagt for å spare noen få meter. Kursen var ikke så verst, men jeg gled forbi posten og mistet kontrollen i skrålia. Etter litt leting uten å finne et sikkert holdepunkt, dro jeg ut igjen til mitt opprinnelig siste sikre, leste meg inn og prøvde meg på nytt inn mot posten. Denne gangen hadde jeg full kontroll til det gjenstod 30 meter, men der fikk jeg ikke helt tak på kartet, og brukte ytterligere et halvminutt før jeg fant posten. Totalt tapte jeg i overkant av 3.30 minutter på denne posten, og var vel egentlig overbevist om at alle sjanser til seier var borte. Jeg kjørte imidlertid på videre i håp om å redde en medalje, nå med betydelig større sikkerhetsmarginer. Siste del av løpet ble på det jevne. Jeg gjorde ingen større feil, men taklet ikke helt overgangen til postplukk i tettere vegetasjon siste del av løypa. Jeg stresset rett og slett litt mye, og stanget stadig i terrenget i stedet for å roe ned et lite hakk og finne flyten. Med et slikt løp jeg gjorde i dag, var det med litt blandede følelser jeg mottok NM-gullet. I mitt hode har man ikke fortjent et NM-gull når man har bommet 3.30 minutter på en post. Selv om jeg også er veldig bra fornøyd med store deler av løpet. I den virkelige verden tas imidlertid tida fra start til mål, og resultatlista settes opp etter dette. Jeg får også litt dårlig samvittighet overfor løypeleggeren: Når "alle" bommer, ser det lett ut som ei egentlig passe løype er for lang. Jeg likte gårsdagens løype, selv om jeg ikke taklet alle utfordringene vi ble stilt overfor underveis. Kanskje ble det litt mye postplukk på slutten, men slik blir det ofte når man har passering på samlingsplass. Og jeg synes iallfall det er bedre slik det var i går: Med en lang runde skikkelig langdistanseorientering og en kort postplukkrunde, enn to halvlange runder som verken er fugl eller fisk. Dagen i dag er viet mest mulig restitusjon, men i ettermiddag er det tid for ei utfor-økt i mellomdistansekvalifiseringa. Med 10-15 meter stigning pr.løype kan den tøffeste fysiske utfordingen bli å komme seg til start :-) Tilbake