Oppstartsamling med Konnerud Fra torsdag til søndag denne uka har jeg vært på Austlid på oppstartsamling for 2012-sesongen. Deltakere på samlinga var Konneruds junior og senior elitegruppe (i 2012 er jeg ikke lenger alene i seniorelitegruppa), pluss noen inviterte løpere fra andre klubber. Samlinga ble veldig bra på de fleste måter. Forholdene i terrenget var bedre for o-teknikk enn ski (noe vi også utnyttet), men to kunstsnøsløyfer på ca. 500 meter gjorde det mulig å variere treninga med planker på føttene også. I tillegg til trening ble mål og planer for 2012 staket ut, samt at vi selvfølgelig hadde det årlige klubbmesterskapet i julekakebaking. Her ble det ingen stor suksess for meg i år, så jeg får heller satse på revansj neste høst. Ellers går den første offisielle måneden i treningsåret 2012 mot slutten. Jeg har trent omtrent det jeg har planlagt, men dessverre har ikke beina vært helt med på notene. Det er heldigvis ingen nye eller gamle skader som har voldt problemer, men utover i måneden har beina blitt mer og mer slitne. Nå hadde det selvsagt vært feil å ikke bli noe sliten av treninga, men når kvaliteten på hardøktene ikke kan gjennomføres som planlagt, tror jeg det er på tide å gjøre noen grep. Etter ei uke hvor jeg har vært veldig bevisst på intensiteten på de rolige øktene, synes jeg beina generelt har kommet seg. Lårene kjennes imidlertid fortsatt ikke gode ut. Det vil si, rolig trening går helt greit, men motbakker framkaller melkesyre altfor fort. Jeg vil derfor prøve å gå litt mer drastisk til verks neste uke, og foreløpig er ukas første hardøkt kansellert. Årsaken til at beina ikke har tålt treningsbelastningen, tror jeg ganske enkelt ligger i at det tar tid å bygge seg opp igjen etter et langt skadeavbrekk. Selv om jeg syntes jeg var forsiktig da jeg planla trening for denne måneden, er det klart at min referanse på hva som er bra trening, er fra den treninga beina tålte etter flere års gradvis oppbygging uten nevneverdige avbrekk. At det tar tid å bygge seg opp til igjen å tåle tilsvarende belastning, er nok bare noe jeg må innse, enten jeg liker det eller ikke. Nå krysser jeg bare fingrene for at lårene snart er samarbeidsvillige igjen. Tilbake