Samling i Portugal Sist jeg skrev her på hjemmesiden, var jeg på samling i Spania. Også resten av den samlinga gikk bra, og etter ei uke satt jeg igjen med 14 gode basisøkter i bagasjen. Etter ei drøy uke hjemme, var det klart for ny samling. Denne gangen gikk ferden til Portugal med Konnerud. Vi var det meste av samlinga i Évora-området, mens vi avsluttet med halvannen treningsdag i Lisboa. I Évora deltok vi i et lokalt løp og løp ei stafettøkt sammen med juniorløpere fra Vestfold og Telemark. I tillegg trente vi selvfølgelig en del rolige økter. De fleste av disse blir husket som bra basis teknikkøkter, mens en av øktene kanskje helst huskes for noe annet. Etter mye regn den siste tiden, var det uvanlig vått i området da vi var der. Vi hadde en grei blanding av sol og regn, med hyggelige temperaturer, men før ei korridorøkt kom det en skikkelig regnskyll. Jeg hadde også fjernet kartet mellom postene, slik at jeg bare hadde et kartutsnitt rundt hver post, og i tillegg løp jeg uten kompass for å få litt ekstra utfordring. Starten gikk bra, jeg plukket de første postene greit, men så kom jeg til ei elv... Vannet var så grumsete at man ikke så bunnen, men jeg satte føttene uti og begynte å vade. Etter halvannet skritt nådde vannet meg godt oppå lårene, og i den sterke strømmen merket jeg at jeg begynte å miste fotfestet. Et halvt skritt seinere klarte jeg ikke å stå imot mer, men ble stoppet av noen underelviske greiner før jeg gikk overende i elva. Etter å ha løpt litt opp og ned langs elva, prøvd meg et par nye steder og vurdert at det sannsynligvis ikke ville fungere å ta rennafart og prøve å spurte over, bestemte jeg meg for å ta den lange omveien ned til en vei med bru for å fortsette løypa. Etter et par hundre meter kom jeg imidlertid til et gjerde. Vanligvis er de utallige gjerdene i området irriterende, men nå ble gjerdet som halvveis lå ute i elva, ei fin bru. På vei over traff jeg Håvard, som hadde vært gjennom løypa motsatt vei, og jeg fikk noen gode tips om hvor kommende elver skulle krysses. Dermed gikk de neste elvepasseringene bra, helt til jeg igjen skulle over den første elva et stykke lenger opp. Etter å ha løpt opp og ned langs elva en evighet, og prøvd meg uti diverse steder, tenkte jeg til slutt at jeg fikk komme meg ned til gjerdet der jeg hadde krysset første gang. Kartet mitt, som stort sett var hvitt, ga jo ikke særlig mye informasjon om hvor det kunne være bra å krysse. På veien kom jeg imidlertid over et annet gjerde, og slapp dermed unna med en mindre omvei. Klatrende på et piggtrådgjerde over den strie elva slo det meg hvor mye rart vi o-løpere gjør for å komme oss til neste runding på kartet vi har fått utdelt. Tilbake i bilen hadde selvsagt alle sine egne historier å fortelle om elvekryssingene. En av guttene hadde prøvd spurte-over-taktikken, men endte opp med å bli tatt av strømmen og fikk seg en skikkelig støkk. Ei av de andre jentene var så lydig mot oppgaven hun hadde fått før start, å følge kompasset, at hun selvfølgelig krysset elva rett under streken. Hun satte seg fast i et tornekratt ute i elva, men ble heldigvis reddet av en av de andre jentene som kom like bak. Uansett, ei minnerik økt ble det, og deler var faktisk også veldig bra o-teknisk trening. På stafettøkta startet jeg sammen med noen av juniorguttene fra Telemark/Vestfold. Jeg merket at de løp hakket fortere enn meg denne dagen, men ved å være maksimalt skjerpet teknisk, var jeg greit med til jeg ble fraløpt på de siste strekkene. Det var veldig bra å få ei økt der jeg fikk dratt opp tempoet litt ekstra, og selv om man får litt hjelp av å se andre løpere, kan man jo like gjerne bli forvirret hvis man ikke har kontrollen selv. I Lisboa startet vi med ei sprintøkt i sentrum. En mandag ettermiddag var dette en litt kaotisk opplevelse, men kartet og løypa var spennende, og jeg ble ferdig med Lisboa-sightseeingen for denne gang, slik at jeg slapp å stresse med dette dagen etter. Vi løp også ei økt i et skogområde inne i byen. Kartet og løypa så OK ut, og det var de i grunnen også, når man ser bort fra vegetasjonen... Mellomgrønt var som man kunne forvente, mens hvitt var hakket verre. Tornebusker, kratt og annen undervegetasjon gjorde deler av løypa nærmes uframkommelig. Til en av postene måtte jeg bare gi opp, etter å ha prøvd fra to ulike kanter. Kurvebildet var imidlertid bra, slik at det var fullt mulig å finne fram. Jeg gjennomførte ei bra økt med lite bom, men det kunne altså være en utfordring å komme seg dit man hadde tenkt innimellom. Nå har jeg byttet ut barmark med snø. Noen dager med ski på Rauland er fin oppladning til neste barmarkssamling. Allerede torsdag er det klart for landslagssamling i Frankrike, i Millau/Le Caylar-området. Der har jeg vært et par ganger før, og jeg ser fram til gode økter i teknisk krevende terreng. Tilbake