|
Seier i Landfallhytta Opp Motbakkeløpet Landfallhytta Opp ble i år arrangert for 4.gang, og med start et steinkast fra stuedøra mi, burde jeg kanskje ha debutert i dette løpet tidligere. Første året bodde jeg imidlertid i Oslo, og de to siste årene har jeg ikke vært løpende pga akillesen på tidspunktet løpet har gått. Men i år var det klart for debut, blant annet takket være god hjelp fra én av arrangørene, Drammen Sportsklinikk. Løpet går, for de som er kjent, fra Thorleif Haug-statuen til Landfallhytta. Starten ligger ca. 30 moh., mål ca 350 moh. og distansen er ca. 3,5 km. Løyperekordene er fra 2009 og tilhører Ferdinand Kvan Edman på 16.17 og Silje Bæra Hørte på 18.59. Jeg spekulerte litt på hvor fort jeg burde løpe på forhånd. I tillegg til andres resultater, løp jeg selv for noen år siden distanse fra Thorleif Haug-statuen til Skimten, og passerte da Landfallhytta på ca. 19.25 min. Den gang var jeg i god bakkeform, men løp alene og var bare knapt halvveis i økta ved Landfallhytta. På den annen side har ikke bakkeformen vært så mye å skryte av i det siste, og jeg satte meg et drømme-mål om å komme under 20 minutter, men fryktet at det skulle gå saktere. Selv om jeg ikke hadde løpt løpet før, kan jeg vel si at jeg kjenner traséen rimelig godt. Det har jo tross alt blitt en del turer der både med ski, joggesko, o-sko og fjellstøvler. Taktikken var å løpe kontrollert fra start. Jeg vet at man kan tape veldig mye hvis man blir stiv for tidlig, og målet var derfor å holde frekvensen oppe og legge meg rett på undersiden av stivhetsgrensa i motbakkene, men slå om og gire opp et hakk hver gang det flatet ut litt. Først i den siste bakken, fra Landfalltjern og opp, ville jeg ta sjansen på en sluttspurt. Av erfaring vet jeg hvor lett det er å bli revet med når det er fellesstart, og siden en av de bratteste kneikene kommer allerede ut fra start, stilte jeg meg bevisst litt bak de forreste i startfeltet. Dette fungerte perfekt. Jeg følte jeg holdt igjen litt opp den første bakken, og erfaringsmessig går det da akkurat passe fort. I "trappetrinnene" opp mot Neperudjordet arbeidet jeg meg langsomt litt framover i feltet ved å avansere på flatene og sige jevnt opp bakkene. Ved Neperudjordet regnet jeg meg at kroppen var kommet såpass i gang at jeg kunne begynne å stole på intensitetsfølelsen. Videre oppover mot Stiboltkrysset var det inspirerende å fortsatt ha en positiv trend i forhold til løperne rundt meg, men jeg visste at det fortsatt var viktig å holde konsentrasjonen oppe og intensiteten på rett side av syregrensa. Jeg visste lite om hvordan jeg lå an på dette tidspunktet, før jeg hørte jenta rett foran meg bli sekundert på 2.plass, 10 sekunder bak første jente. På flatene ved Stiboltkrysset kom jeg meg opp på 2.plass, og så nå også selv første jente foran meg. Hittil hadde jeg løpt med full fokus på eget løp, men nå kom tanken på å komme først i mål snikende. Jeg bestemte meg imidlertid for å holde meg til taktikken foreløpig. Opp Stankebakken var jeg max konsentrert om å fortsatt løpe kontrollert, og i det småkuperte partiet før den siste bakken, kom jeg meg opp i ryggen på jenta foran meg. Min første tanke var å ligge i rygg opp bakken og komme overraskende på helt på slutten, men da jeg merket at tempoet ikke var spesielt tungt å følge, giret jeg opp et hakk for å se om jeg kunne få ei luke på den måten. Det fikk jeg, og selv om melkesyra kom piplende på de siste meterne, holdt jeg stilen greit inn og vant med tida 19.13. Tida mi var dermed over all forventning, og det frister selvsagt stort å prøve å erobre løyperekorden neste år. Jenta jeg passerte på slutten, bare 14 år gamle Karoline Simpson-Larsen, kan nok imidlertid bli en skummel utfordrer allerede da. Tilbake |