Topp avslutning på NM Før NM-stafetten visste jeg at vi sannsynligvis kunne være med å kjempe om en medalje på en god dag, men jeg visste også at det var mange andre lag i denne kategorien. Jeg hadde derfor ingen store resultatambisjoner på forhånd, men var innstilt på å gjøre det beste ut av det utgangspunktet jeg fikk. Terrenget kjente vi fra mellomdistansen dagen før, og ut fra arenaskissen var det grunn til å tro at det ville bli en krevende start på løypene. Maren åpnet for Konneruds 1.lag, og selv om hun syntes det gikk tungt etter to løp tidligere i helga (bronse og sølv) og litt manglende treningsgrunnlag pga sykdom, løp hun bra teknisk og vekslet som nummer 13. Anette på 2.etappe hadde ikke fått helt klaff på de individuelle løpene (men likevel 5. og 4.plass), men knallet nå til og løp oss opp til en 7.plass. Hun tapte riktignok noe tid til teten, men teten etter 2.etappe het Anne Margrethe Hausken, så det må være lov for en yngre junior. Når de to yngre juniorene på laget hadde innledet som drevne veteraner, kunne jo ikke lagets senior være dårligere. Da jeg løp ut, opplyste speaker om at det var 3 1/2 minutt opp til bronsemedaljen. Det slo meg at det var en del, men i stedet for å tenke mer på dette, konsentrerte jeg meg om å gjennomføre dagens plan: Løpe jevnt og sikkert hele veien og ikke spare på noe fysisk. Første del av løpet var, som ventet, på den grønne delen av kartet. Jeg hadde løpt ut omtrent et minutt etter herrestarten, og det krydde av løpere på kryss og tvers i skogen. Dermed var det beste man kunne gjøre å konsentrere seg om sitt eget løp, og dette klarte jeg bra denne gangen. Ved runding fikk jeg høre at jeg hadde løpt meg opp til en 4.plass, et drøyt minutt bak 3.plassen. Tanken på at det kunne bli medalje dukket opp, men jeg klarte heldigvis å konsentrere meg om det viktige: Å fortsette å plukke post for post. Siste del av løpet foregikk i mer åpent terreng, og her var jeg helt alene siden herreløypene fulgte en annen trase. Jeg så aldri noe til Nydalen, som hadde ligget på 3.plass ved runding, og var dermed spent da jeg igjen nærmet meg samlingsplass og mål. Ved sisteposten forstod jeg at jeg var på vei inn til en bronsemedalje. På oppløpet ventet Maren og Anette, og de siste meterne av stafetten sammen med de andre jentene var helt klart NMs høydepunkt for min del. Det er veldig gøy når hele laget lykkes med godt gjennomførte løp, og når resultatet i tillegg ble noe jeg hadde drømt om, men langt fra forventet, blir det hele enda bedre. Mestring og framgang er noe av det som motiverer meg mest som o-løper, og i dette ligger nok mye av årsaken til at jeg rangerer stafettbronsen foran to individuelle gull. Tilbake