Uttatt til VM med brukket tå Gårsdagen ble en miks av gode og dårlige nyheter. Men først tilbake til søndag og sisteetappe i O-festivalstafetten. Etter et halvdårlig førstestrekk begynte jeg å få opp farta på kortstrekkene til 2. og 3.post, og videre ned mot 4.posten kunne jeg virkelig lange ut. Hvem som egentlig stod i veien for hvem er jeg usikker på, og jeg husker faktisk heller ikke helt hva det var jeg kom på kollisjonskurs med, bare at det var av tre og plutselig stod i veien for den høyre foten min. Etter å ha registrert at stortåa fikk en solid smell, var jeg mest opptatt av hvordan landingen ville bli (når beinet stopper og resten av kroppen er i fart framover, ender det sjelden med at fotsålene når bakken først). Landingen gikk imidlertid bra, litt forvirret kavet jeg meg raskt opp igjen, fortsatte mot posten, oppdaget at jeg var forbi, snudde, fant posten og fikk kart og terreng til å bli ett igjen. Videre mot neste post løp jeg og ventet på at smertene i tåa skulle avta, noe de ikke gjorde. De ble heller verre, og da jeg kom ut i lysløypa mot 7.posten, registrerte jeg at jeg ikke lenger klarte å løpe uten å halte. Det var da tanken på å bryte dukket opp første gang, og da jeg kom ut på hogstfeltet etter 7.posten og den første ujevnheten hogg inn i tåa, bestemte jeg meg raskt for at nok var nok for i dag. Etter å ha tuslet bakveien inn til mål, ble det is i rødekorsteltet og diagnosen "sannsynligvis bare fått seg en kraftig trøkk". Etter å ha håpet på snarlig bedring hele mandagen, ble det besøk på legevakta i går, og det var der de gode og dårlige nyhetene begynte å hagle. En gjennomlysning av foten viste et sannsynlig brudd i tåa, noe jeg vil klassifisere som en dårlig nyhet. Mens jeg satt og ventet på røntgen, kom beskjeden om at jeg var uttatt til VM, en i utgangspunktet veldig god nyhet, men som jeg der og da fryktet sterkt at jeg ikke ville få noe glede av. Røntgenbildet viste ganske riktig et brudd i tåa, men den neste nyheten hadde heldigvis også positivt fortegn: Jeg kan med stor sannsynlighet løpe igjen om 3 uker. Dermed er det fortsatt godt håp om å rekke VM, og faktisk også få løpt en del i forkant. Jeg pakker dermed fjellstøvlene for å bli med landslaget til Frankrike neste uke. Det blir årets første landslagssamling for min del, og selv om jeg selvsagt helst skulle kommet løpende i o-sko i stedet for haltende i fjellstøvler, gleder jeg meg til å starte siste del av forberedelsene til mesterskapet. Tilbake