Vårløp i Finnemarka 14.juni 1997: KM-stafett for junior fra Verpsetra i Finnemarka. Deltakelsen var, som Drammens Tidende brukte første del av artikkelen i etterkant til å presisere, noe tynn. Nærmere bestemt 5 lag i gutter junior og 3 i jenter junior, hvorav to fra Eiker og ett fra Konnerud. Men, som avisa påpekte, "innsatsen var upåklagelig" i det som ble karakterisert som "vrien orientering i realt skogsterreng". 17-årige Marianne var inne i sin andre sesong som o-løper, og skulle løpe 3.etappe for Konneruds lag i jenteklassen. Hvordan de to første etappene gikk, husker jeg ikke, men jeg vil tippe at 19-årige Heidi Ackenhausen løp en ålreit førsteetappe, og at bare 13 år gamle Hege Ask Henriksen gjorde jobben på den 3,5 km lange andreetappen, alderen tatt i betraktning. Ut på den 4 km lange sisteetappen ble jeg likevel sendt ut et stykke bak Eikers førstelag med Ingrid Wærp. Ingrid var ett år eldre enn meg og min "argeste" (og ofte eneste) konkurrent i D17-18 det året. Jeg husker ikke etappen i detalj, men ved hjelp av kartet dukker en del minner opp. Til førstepost ble jeg løpende et stykke parallelt med skogsbilveien, og tapte nok noe på dette. Til 2.post gjorde jeg en større feil. Jeg skulle følge en sti i lia med et vann på venstre side, men mistet etter hvert stien og havnet helt nede på en sti på høyresiden av åsen før jeg leste meg inn. Dermed måtte jeg over åsen på ny før jeg fant gropa med posten. Jeg husker at jeg ikke helt kunne fatte hvordan jeg hadde havet så feil når jeg bare skulle følge en sti. Til 3.post ble det også noen kroker, men deretter kom jeg inn i orienteringa, og den røde streken på kartet går stødig fra ring til ring. Helt på slutten av løypa husker jeg at jeg fikk ryggen på Ingrid. Jeg klarte også å ta henne igjen, men kom meg aldri forbi og etter "et skikkelig spurtoppgjør", som Drammens Tidende skrev, sikret hun Eiker KM-gullet. Dette står det imidlertid ingenting om i kommentaren i treningsdagboka mi, hvor jeg oppsummerte: "Surra i begynnelsen. Ikke veldig bom, men kom ikke inn på kartet." I dag ville jeg kalt krøllen til 2.post for "veldig bom", men standarden var en litt annen for en fersk o-løper. 29.mai 2011: OK Viul/Kartloffernes Vårløp i Finnemarka. Riktignok ikke fra Verpsetra denne gangen, men fra Engersetra litt lenger nordøst. Løpsområdet var imidlertid i stor grad det samme, og jeg hadde ikke vært der i årene mellom. Planen for løpet var grei: Løpe fort så lenge det var lovlig etter "Plan løpsopptrapping etter kirurgisk inngrep i venstre underekstremitet", der den aktuelle paragrafen ("Lengde på løpsøkter i terreng i intensitetssone 3-4") sier følgende: "Lengden på økta beregnes fortrinnsvis ut fra en startlengde på 20 minutter i uke 20, og kan økes med inntil 5 minutter pr. uke de påfølgende ukene. Ved smerte eller annen reaksjon, ut over det som må påregnes grunnet naturlige fysiologiske prosesser, underveis eller i etterkant av økta, må imidlertid opptrappingen staks opphøre, ny vurdering foretas og et nytt starttidspunkt med tilhørende startlengde settes". Første del av løpet gikk i grunnen helt etter planen. Gjennomføringa var ikke perfekt, men jevnt god, og selv om beina sleit litt, koste hodet seg med det jeg i dag ikke vil kalle "vrien orientering", men heller morsom og tidvis utfordrende orientering. Jeg vil imidlertid fortsatt støtte Drammens Tidende i at det er "realt skogsterreng". På 6.post så jeg imidlertid at det snart var slutt på å løpe fort, og selv om jeg må innrømme at jeg snek meg til snaut 2 minutter ekstra, var det ubønnhørlig slutt midtveis mellom 6. og 7.posten. Dessverre senket jeg nok tempoet på hjerneaktiviteten tilsvarende som løpstempoet, for det ble en liten sving inn i 7.posten. Videre til 8.posten ble det så litt mer surr. Jeg tenkte å følge starten på en utydelig i sti i lia (med et vann på venstre side...). Da jeg tok av fra traktorveien syntes jeg det var litt tidlig, men siden det ikke var avgjørende å følge stitråkket, bestemte jeg meg for å løpe videre med to alternative løsninger i hodet. Da stitråkket fortsatte bortover og oppover lia, slo jeg meg imidlertid til ro med at jeg hadde truffet stien som planlagt. Men da jeg plutselig befant meg på toppen av åsen jeg skulle være i venstrekant av, ringte det heldigvis noen bjeller, og jeg fikk korrigert meg inn og fant posten. Nå klarte jeg heldigvis å skjerpe meg litt igjen, og diltet greit gjennom de to siste strekkene. Underveis i løypa verken tenkte jeg på eller kjente meg igjen fra 1997. Men da jeg etter dagens løp kikket på kartet, slo det meg at jeg, til dagens 8.post, hadde gjort akkurat samme feilen som til 2.posten i -97. Og jeg forstod også endelig hva jeg hadde gjort feil, den gangen kunne jeg jo egentlig ikke helt fatte hvorfor jeg ikke klarte å følge stien og i stedet havnet oppå åsen. Forklaringen var altså så enkel som at jeg hadde tatt av for tidlig og fulgt et (dyre-(?)) tråkk i den tro at det var stien. Det er jo litt deprimerende å fortsatt gjøre samme feil som for 14 år siden, men denne gangen ringte jo bjellene allerede før jeg tok av fra traktorveien, og jeg leste meg greit inn da jeg kom på toppen (i stedet for å fortsette ned til stien på andre siden), så litt har jeg sannsynligvis lært. Takk til OK Viul/Kartlofferne for et bra arrangement, der eneste minuset var haglbyga som satte inn under premieutdelinga! Tilbake