Opp og ned i verdenscupfinalen Foran verdenscupfinalen i Frankrike lå jeg på en 2.plass sammenlagt, og målet for finalerunden var dermed klart: Å forsvare denne andreplassen. Seieren regnet jeg det som usannsynlig å kunne være med å kjempe om, siden Simone Niggli ledet klart. Den første finalen skulle være mellomdistansen, men her kom jeg aldri lenger enn til oppvarminga før løpet, som de fleste sikkert har fått med seg, ble avlyst pga storm. Dagen etter var det sprint. Denne gikk i et park- og skogområde ved Chateau de Theix. Jeg var egentlig ganske optimistisk på egne vegne, selv om jeg var litt spent på hvordan lårene ville fungere. Et par dager før vi dro til Frankrike hadde jeg nemlig blitt utrolig stiv bak i spesielt det venstre låret. Problemet viste seg egentlig å sitte lengre opp mot hofta, der stiv muskulatur gjorde at noen nerver kom i klem. Under oppvarminga før sprinten syntes jeg imidlertid at beina fungerte bedre enn de foregående dagene. Løpet klarte jeg dessverre raskt å ødelegge. Etter å ha truffet førsteposten perfekt, valgte jeg å løpe gjennom et grønnstripete område i stedet for rundt på sti til 2.post. Ganske snart befant jeg meg svømmende i bjørnebærkratt som gjorde det umulig å løpe. Da jeg endelig kom meg ut på stien igjen, var jeg stresset over tidstapet jeg hadde påført meg selv, og tok av fra stien igjen altfor tidlig. Til sammen tapte jeg i overkant av et minutt på dette strekket. Videre gjorde jeg også noen flere småfeil i tillegg til at beina ikke viste seg å være så samarbeidsvillige som jeg hadde håpet. Jeg tapte derfor også en del på rein løpshastighet. Dermed endte jeg på en skuffende 14.plass og årsverste i verdenscupen. Den dårlige sprinten, og da særlig det faktum at jeg hadde følelsen av å løpe med et bein og et trebein, gjorde at jeg ikke var særlig optimistisk foran langdistansen dagen etter. Det er utrolig hva positiv tenkning kan fikse, men dessverre klarte jeg aldri å hente fram de positive tankene, og dermed ble løpet deretter. Jeg var verken nok på hugget teknisk eller fysisk, og det ble både for mye bom, samtidig som det gikk for sakte. Det var imidlertid også andre som hadde problemer i det teknisk svært krevende terrenget, og løpet holdt derfor til en brukbar 4.plass. Nå var jeg imidlertid i ferd med å rote bort en pallplass i verdenscupen. Minna Kauppi lå kun ett poeng bak meg, og Heli Jukkola hadde også tatt kraftig innpå. Dette tente meg heldigvis foran den avsluttende mellomdistansen, samtidig som 4.plassen minnet meg om at jeg ikke hadde lyst på noen ny 4.plass også i sammendraget. På mellomdistansen klarte jeg derfor både å være mer skjerpet teknisk og å ta ut mer fysisk. Løpet var langt fra perfekt, jeg hadde noen mindre bommer og sleiver, pluss at jeg valgte en dårlig trase gjennom to vindfallområder på et av strekkene. Jeg visste at jeg måtte slå de to finske jentene om jeg skulle være sikker på 2.plassen i verdenscupen, og da jeg svingte ut på jordet mot sisteposten, hørte jeg speaker nevne noe om sekunder og Minna Kauppi. Jeg fikk imidlertid ikke med meg om jeg var foran eller bak før Kjell Pucks rop "du er fem sekunder foran Minna" nådde gjennom støyen. Derfra var det bare å spurte som en gal og sikre min første enkeltseier i verdenscupen med 6 sekunders margin. På den avsluttende stafetten var vi alle ivrige etter å forbedre stafettresultatene fra tidligere i sesongen (4.og 6.plass). Jeg skulle løpe 3.etappe, etter Mari Fasting og Anne Margrethe Hausken. Jeg fikk dessverre ikke det utgangspunktet jeg hadde håpet på, og løp ut 13 minutter etter teten. Slike tidstap i en landslagsstafett høres selvsagt ikke særlig bra ut, men jeg kan selv underskrive på at tidstapene fort blir store når man først mister kontrollen i dette terrenget. Under treningssamlinga i området en måned tidligere, hadde jeg selv ved flere anledninger stått og klødd meg i hodet uten anelse om hvor jeg var. Men tilbake til stafetten. Med et slikt utgangspunkt ble hovedmålet mitt å gjennomføre et godt løp, og det synes jeg også at jeg klarte. For første gang i dette terrenget hadde jeg noe i nærheten av flyt i orienteringa over lengre perioder, og beina fungerte også bedre enn de foregående dagene. Jeg hadde det faktisk ganske gøy, men det irriterer meg litt at jeg ikke klarte å ta igjen Sverige, som jeg så ryggen på mot slutten av løpet. Totalt sett ble ikke verdenscupavslutningen helt som jeg hadde håpet på, selv om jeg både sikret meg en enkeltseier og en 2.plass i sammendraget. Den fysiske formen var stigende de siste ukene før avreise, men problemene med stive lår, sammen med litt for lite overskudd, gjorde at beina fungerte heller dårlig da det virkelig gjaldt. Både på sprinten og langdistansen påvirket dette også konsentrasjonen og den o-tekniske utførelsen. Tilbake