Kick off, landslagssamling og fullført rehab

Det begynner å bli ei stund siden sist jeg skrev et innlegg her på hjemmesida, men det betyr ikke at det ikke har skjedd noe. For det første har jeg oppgradert den sosiale profilen min ved å skaffe meg en instagram-konto, og der har jeg ambisjoner om å legge ut noen glimt fra stort og smått som skjer i hverdagen som orienteringsløper.

I tillegg har det blitt to Østfoldturer de siste ukene, først en litt utvida kick off-helg med Fredrikstad SK, og sist uke årets siste landslagssamling. Kick off-helga var mitt første ordentlige møte med den nye klubben min, og etter den helga å dømme, tror jeg at jeg har gjort et godt valg. I tillegg til bra treningsopplegg (øktene kan sees i kartarkivet), ble jeg ønsket varmt velkommen av hyggelige folk. En del kjente jeg jo fra før, mens jeg gleder meg til å bli bedre kjent med flere utover vinteren. Så nå gjelder det bare å holde seg rimelig skadefri, og håpe snøen kjenner sin besøkelsestid, så tror jeg det kan bli mange bra treningshelger framover.

Sist uke var det så klart for årets siste landslagssamling. Også der fikk jeg, tross litt snø, gjennomført flere bra o-økter (henviser igjen til kartarkivet for å se kart fra øktene). Dessverre kunne jeg ikke bo med laget hele samlinga fordi min skadeforebyggende strategi for å prøve å få et aldrende legeme gjennom en tøff treningsvinter, ikke er kompatibelt med landslagets nye regelverk, men heldigvis var jeg i godt selskap og fikk alternativ innlosjering hos nye klubbkamerater.

Høstens hovedprosjekt på skadeforebyggingsfronten har, som flittige lesere sikkert har fått med seg, vært å få min noe kranglete venstre hamstring mer i godlune ved hjelp av et styrkeprogram, sammen med noe mindre løping, spesielt på fast underlag. Forrige uke var den siste uka i 12-ukersprogrammet, og selv om jeg allerede har trappa opp løpinga en del siden oktober, blir det nå forhåpentligvis mulighet til gradvis å få enda litt mer fart på beina, samtidig som jeg forhåpentligvis klarer å holde styrken ved like gjennom et par vedlikeholdsøkter pr uke.

Videre fram mot jul er planen ei treningshelg til i Østfold, før jeg forhåpentligvis kan få plotta inn litt skigåing i jula.

Oppstartsamling med landslaget

I forrige uke hadde landslaget, i form av A-gruppa og Neste generasjon skog, oppstartsamling på Kjærnes gård i Våler. Oppstartsamling har ofte betydd et hav av møter, men foruten et kort infomøte, besøk fra Antidoping Norge og individuelle samtaler med landslagslegen, var det trening mot VM 2019 som stod i fokus denne gangen. Og selv om møtevirksomhet må til innimellom, må jeg innrømme at denne fordelinga var mer etter min smak.

Fordi jeg ikke har løpt så altfor mye siden NM pga hamstringrehabiliteringa, bytta jeg ut 3 av øktene på planen med alternative økter. Men jeg fikk likevel med meg 5 bra o-økter, hvorav 2 hardøkter. Den første av disse, en prolog + omvendt jaktstart, var første gang siden natt-NM at jeg løp ei økt på konkurranselikt format uten bremsen delvis inne. Etter en tidvis bra gjennomført prolog, men med et par litt større feil, gikk jeg ut sist i jaktstarten, noen få sekunder bak Andrine Benjaminsen. Midtveis i løypa klarte jeg å komme meg forbi da Andrine nølte inn mot en post, men etter å ha mista deler av forspranget på en elendig utgangsretning noen strekk før mål, ble jeg innhenta og passert ved sistepost etter et suboptimalt trasévalg og en ubeleilig trynings da jeg skulle starte spurten. Så alt i alt litt for mange feil, men også mye bra, og for øyeblikket synes jeg ikke det gjør noe at det blir noen feil her og der, så lenge jeg får til de forbedringene jeg jobber med i deler av løypa. Så blir jo jobben videre i vinter å få til å løpe slik jeg ønsker på flest mulig strekk, mens jeg så inn mot sesongstart også må jobbe for at totalen skal bli bra.

På den andre hardøkta, en litt forkorta langdistanse, holdt jeg igjen litt mer fysisk og gjennomførte sånn omkring terskelfart. Her løp jeg lenge greit, selv om jeg ikke helt klarte å få den konsistensen i gjennomføringa som man må ha på en langdistanse i slikt terreng. Likevel var det nok bra partier til at det iallfall er noe å bygge videre på. I avslutninga ble det dessverre en større miss, men i og med at den i stor grad skyldtes slurv, er den rimelig grei å legge bak seg når man bare får ergra seg ferdig.

Så alt i alt ei bra og nyttig samling, med 5 nye VM-relevante økter i banken. Nå venter ei drøy uke til hjemme, før jeg igjen setter kurs mot Østfold og oppstartsamling med Fredrikstad.

Nytt treningsår

I morgen er det 1.november og dermed offisiell start på det nye treningsåret. I år har jeg imidlertid tjuvstarta treninga på en del områder, mens andre henger litt etter og kommer nok ikke skikkelig i gang før i desember.

Jeg har tidligere nevnt at jeg siden NM-uka i midten av september har hatt hovedfokus på rehabilitering av en litt gåen hamstring. Siden starten av oktober har jeg imidlertid trent bra, om enn litt mer alternativt enn det som er ideelt, og er sånn sett godt i gang med det nye treningsåret. Det som framfor alt har mangla i treninga hittil, er rask løping på fast underlag. Dette kommer uansett ikke til å være hovedbestanddelen i treninga mi i vinter, men i løpet av november og desember håper jeg å få også dette elementet opp på ønska nivå.

Når det gjelder treninga mi i vinter, blir det en del endringer fra i fjor, selv om en del også er ganske likt. Kort oppsummert er planen å gå tilbake til den typen trening som har fungert best for meg tidligere. Grunnmalen er treningsdagboka fra 2005-sesongen, men selvsagt med enkelte justeringer. De viktigste endringene fra i fjor er større mengde (men mye alternativ trening), større volum på terskeløktene, mer polarisering i øktlengden, fokus endret fra antall timer løping pr uke til å få gjennomført nøkkelløpsøktene, tydeligere periodisering, og ukentlig innslag av litt raskere løping (dette stod forsåvidt på planen i fjor også, men håpet er at jobben jeg gjør med hamstringen nå i høst skal gjøre at det blir mer enn en plan i år). Langrennstrening vil noen kalle det, og, med rette, innvende at jeg er på kollisjonskurs med «Next generation»s fokus på sprint og løpshastighet på fast underlag. Og jeg tror jo heller ikke treninga jeg har planlagt den kommende vinteren er veien til VM-gull i sprint (selv om liknende trening tidligere har resultert i EM-sølv og VM-bronse i denne øvelsen), men jeg tror dette er den treninga som har størst sannsynlighet for å gi meg farta som kreves for å nå målet for 2019-sesongen: VM-medalje i Spydeberg-skogen.

Bak denne vurderinga ligger for det første at jeg erfaringsmessig, og spesielt de siste årene, har slitt med å komme opp i høy nok treningsbelastning og få god nok kontinuitet med en mer løpsbasert treningsmodell. Samtidig synes jeg også å se, både fra egne og andres erfaringer, at generell kapasitet sannsynligvis er den viktigste enkeltfaktoren for å løpe fort i nordisk terreng. Selvsagt må det også nok spesifikk trening til, man blir nå en gang god til det man trener på, og derfor er da også nøkkeløktene mine løpsøkter, både i terrenget og på fastere underlag. Det andre store argumentet er at jeg har lyktes godt med denne typen trening tidligere, samtidig som de innslagene jeg har hatt av denne treningstypen de siste årene, indikerer at kroppen fortsatt responderer positivt på slike belastningsformer.

Men samtidig som det på en måte føles trygt og godt å gå tilbake til noe som har fungert bra tidligere, føles det jo unektelig også litt skummelt. Det ligger jo selvsagt en usikkerhet i at man selv er blitt 14 år eldre siden man starta treninga mot 2005-sesongen, men i enda større grad føles det skummelt å nærme seg den treninga som bidro til å kjøre meg i grøfta noen år seinere. Nå har jeg riktignok noen tanker om hvilke faktorer som bidro til at det som først ga suksess endte med fiasko, og vil selvsagt prøve å styre unna de mest opplagte antatte fiaskofaktorene. Men jeg vet jo stadig ikke hvor det var jeg kryssa grensa og burde begynt å vurdere å vende i tide. I tillegg vil sikkert noen si at det er litt «risiko» i å gjøre noe nytt i en VM-på-hjemmebane-sesong. Men dette er jo bare et argument som holder hvis man er fornøyd med det nivået man har pr. i dag, og for min del tenker jeg at jeg har alt å vinne på å forsøke å ta steget opp på VM-medaljenivå igjen. Så får vi se til neste år på denne tida hva fasiten ble, både når det gjelder om jeg fikk gjennomført planen og hvilke utslag den faktisk ga på resultatlista.

 

Ny klubb

Jeg tenkte egentlig at jeg skulle skrive et innlegg etter natt-NM forrige helg, et løp jeg ikke kan si meg helt fornøyd med etter blant annet en diger parallellfeil i starten av løpet. Men det var uansett artig med et lite avbrekk fra rehab-fokuset, og en sølvmedalje var heller ikke dårlig fangst å ta med seg hjem.

Men for å ta opp tråden fra innledninga igjen: Da jeg ikke fikk surra meg til å skrive rett i etterkant av løpet forrige helg, tenkte jeg det var like greit å vente noen dager, og heller sette fokus på noe jeg anser som større nytt enn et NM-sølv, iallfall for meg personlig. Jeg har bestemt meg for å bytte klubb foran neste sesong, og valget falt på Fredrikstad SK.

Jeg skal ikke trøtte ut leserne med hele historien om hvordan og hvorfor det ble som det ble. Men hovedårsaken til byttet er for å få forberedt meg best mulig fram mot VM i Østfold neste år. Da ser jeg det som en stor fordel å ha tilknytning til en lokal klubb, slik at jeg dermed kan reise til mer eller mindre ferdig opplegg i stedet for å måtte ordne alle samlinger selv. Jeg blir nemlig boende i Kristiansand, noe som først og fremst skyldes at jeg for øyeblikket har mange velfungerende basiselementer i livet på plass her, og tenker det er dumt å kaste om på alt dette under et år før VM. Isåfall burde jeg flytta tidligere, og det har jeg altså ikke gjort.

Ved siden av fordelene knytta til VM-satsinga, teller det selvsagt også positivt at klubben ser ut til å ha et bra treningsopplegg og gode løpere å trene med. Og jeg må også innrømme at det igjen begynner å friste å løpe på et bedre stafettlag. Samtidig var det ikke et tvers gjennom enkelt og opplagt valg å bytte klubb. Jeg tror jo i utgangspunktet at det er en fordel å løpe for klubben der man bor, og tilbudet i Kristiansand OK ville også gitt meg helt OK muligheter til å satse mot VM. Samtidig merker jeg jo at store deler av de som har utgjort junior-/senior-gruppa de siste årene har flytta fra byen for å studere andre steder, slik at oppmøte og trøkk på både lokale treninger og samlinger ikke er det samme som tidligere i denne løpergruppa. Så foreløpig må jeg si takk for tre artige sesonger i KOK-trøya, og vil absolutt ikke utelukke en retur om jeg blir boende i byen framover.

Men for den kommende sesongen gleder jeg meg til treninger og samlinger med nye lagkamerater. Selv om jeg, som nevnt, tror altfor mye nytt på en gang kan være energitappende, har jeg tidligere erfart at noe nytt derimot kan være energigivende. Så nå krysser jeg fingrene for at jeg har truffet sånn brukbart med denne miksen.

Sesongpause og blikket mot 2019

Det har nå gått 2 uker siden jeg offisielt avslutta 2018-sesongen med NM-uka. På en måte var det jo litt brått og brutalt å avslutte sesongen der og da, når det fortsatt var en del potensiell moro igjen. Men det var jo ikke en beslutning jeg tok over natta, så selv om det der og da føltes litt surt, var jeg jo forberedt på dette, og var og er overbevist om at det var den mest fornuftige løsningen. En oppsummering av 2018-sesongen er på planleggingsstadiet, så sannsynligvis vil jeg legge ut dette i løpet av oktober en gang.

Forrige uke tok jeg det veldig rolig. Hovedregelen var maks ei økt om dagen og ingen hardøkter. De første dagene følte jeg meg faktisk også skikkelig sliten, men jeg antar dette var vel så mye mentalt som fysisk, og en reaksjon på at jeg gikk ut av forberede-meg-til-neste-konkurranse-mølla og tok meg tid til å slappe av. Men parallelt med de rolige dagene kom jeg i gang med et oppgradert styrketreningsprogram for hamstring. Hovedessensen i oppgraderinga er at jeg har bytta ut to av øvelsene med nye, og at jeg har økt belastninga, både i tyngde på øvelsene og hyppighet på øktene. Forhåpentligvis vil dette være rett medisin for å få hamstringen opp mot 100% nivå igjen.

Denne uka var planen å dra i gang litt mer systematisk trening igjen, og hovedfokus var på å få gjennomført 3 bra treningsdager i Østfold siste del av uka. Mandag kveld ble jeg imidlertid sår i halsen, og til tross for at jeg gnagde ingefær og knaska hvitløk hele kvelden, våkna jeg med dårligere hals og ikke helt maks form tirsdag morgen. Dermed ble det hviledag på tirsdag. Onsdag var så første planlagte Østfoldtreningsdag. Forkjølelsen var helt klart bedre enn tirsdag, men jeg var relativt spent på formen da jeg dro nedover. Kroppen fungerte imidlertid tålelig bra, og formpila fortsatte å peke i riktig retning selv om jeg trente mer eller mindre som planlagt, og jeg fikk dermed gjennomført omtrent de øktene jeg hadde sett for meg onsdag, torsdag og lørdag, mens fredag var alternativdag i etterkant av hamstringstyrkeøkta torsdag kveld. Øktene kan sees i kartarkivet her. For å få tilgang til kart og poster hadde jeg kjøpt tur-o-konvolutten til OK Moss, og i tillegg løp jeg ei direkteløype i KM natt i Sarpsborg og deltok på OK Moss sitt treningsløp.

Utbyttet av øktene synes jeg var bra mtp å samle timer i VM 2019-relevant terreng. Jeg merka imidlertid, spesielt på de litt hardere øktene, at det er litt uvant å gå over fra konkurransesesong, der fokus hele tida har vært på å få helheten til å fungere best mulig i hvert løp, til treningsmodus, der fokus mer er på enkeltmomenter og utvikling. Samtidig kan jeg ikke si annet enn at jeg gleder meg til å ha dette fokuset en periode nå. Og selv om hamstringstyrkeprogrammet legger noen begrensninger på muligheten til å trene konkurransefart de kommende ukene, tenker jeg at jeg vil prøve å utnytte muligheten til å innarbeide gode rutiner på rolige og moderate økter, som jeg så forhåpentligvis kan ta med meg over i enda høyere hastighet seinere i høst og vinter.

2 X NM-gull på Vegårshei

NM-uka er høydepunktet på den nasjonale terminlista, og dermed løp jeg ser fram til hvert år. Hvor godt forberedt jeg har stilt til start har selvsagt variert, både etter hvordan NM-uka har vært plassert i forhold til internasjonale konkurranser og etter hvor løpene har gått. Men som minimum har jeg vel studert gamle kart, pluss hatt et par økter i mer eller mindre relevant terreng nær bosted på det tidspunktet. Best forberedt har jeg selvsagt vært de gangene mesterskapet har gått på «hjemmebane», som i Klæbu/Bratsberg i 2001 og Konnerud i 2005. Siden Vegårshei ligger rundt 1,5 timers kjøring hjemmefra og, iallfall foreløpig, i et annet fylke, kan man vel neppe si at årets mesterskap gikk på hjemmebane. Men det var ifallfall nærme nok til at forberedelsene, målt i antall økter i relevant terreng, lå noe over normalen når det gjelder NM. Men forberedelsene hadde jo også vist at løpsterrenget sannsynligvis ville kunne karakteriseres som realt og variert skogsterreng, noe jeg antok mange ville beherske. Så jeg visste at målet om medalje på begge de individuelle distansene bare ville kunne nås ved gode gjennomføringer fra start til mål alle dager.

NM starta, som vanlig, med langdistansen på torsdagen. Der fikk vi servert ei real langdistanseløype, der det selvsagt gjaldt å velge riktig veivalg, men hvor det også var vel så viktig å gjennomføre veivalgene bra og velge gode traséer underveis. Jeg gjennomførte et for det meste solid løp, men hvor jeg, spesielt på 3 strekk, tapte tid på at jeg ikke klarte å være konsistent nok i gjennomføringa og trasévalgene underveis. Dette er momenter jeg tror også blir viktige i neste års VM, så her må det øves. Men løpet holdt til NM-gull med relativt klar margin foran Kamilla Olaussen og Marte Narum.

I mellomdistansekvalifiseringa på fredagen gjennomførte jeg et godt teknisk løp med håndbrekket en smule på fysisk. Så planen for finalen dagen etter var å repetere den tekniske gjennomføringa, men slippe opp håndbrekket. Her fikk vi servert ei svært variert løype, med skråli, koller, lettløpte partier, partier med kvist og tynningshogst, og en tøff fysisk avslutning med en del kupering og også noen veivalgsutfordringer. Jeg fikk en bra start med unntak av noen småfeil inn mot passering. Her ble jeg sekundert 7 sekunder bak Andrine Benjaminsen og 1 sekund foran Kamilla. Dessverre var jeg allerede ved passering temmelig kjørt i beina, og sisterunden ble en kamp for å holde farta oppe og hodet klart. Sistnevnte klarte jeg dessverre ikke helt, og etter 3 ganger rundt 15 sekunders tidstap (pluss en veivalgsfeil i samme størrelsesorden som jeg ikke visste om da) mistenkte jeg sterkt at gulltoget hadde gått. Og 4 poster før mål var jeg også nede på 3.plass, 33 sekunder bak Kamilla og 22 bak Andrine. Men takket være et riktig veivalg til 18.post, en god gjennomføring, feil fra de andres side og at jeg aldri ga opp, var 3.plassen snudd til 1.plass i mål, med 5 sekunders margin ned til Andrine. Det var virkelig en god følelse der og da å gå seirende ut av en slik sekundstrid, og veldig tilfredsstillende å få betalt for å ikke gi opp, men samtidig føles det også litt feil og ufortjent å vinne når man ikke var helt der man burde, verken fysisk eller teknisk. Men slik er jo idrett – det er sluttida på resultatlista som teller når medaljene skal deles ut.

Søndag var det klart for å bruke opp det som måtte være igjen av krefter på stafetten. Dette var faktisk første gang i min KOK-karriere at vi hadde fullt damelag i NM-stafetten. Lagets ambisjoner var først og fremt å fullføre og at juniorjentene på laget skulle samle nyttige erfaringer å putte i banken. Jeg hadde dermed ikke det store presset på meg fra lagets side på min 1.etappe. Men jeg hadde satt meg et personlig mål om å være først inn til veksling. Å nå dette målet skulle imidlertid ikke gå på bekostning av en trygg og sikker stafettgjennomføring, noe som betydde at det var forbudt å ta store sjanser underveis: Jeg skulle ikke først og fremst jobbe for å framprovosere muligheter til å komme fra, men heller prøve å være i posisjon og utnytte muligheter som temmelig sikkert ville oppstå underveis. Men denne dagen skulle det også vise seg at jeg ikke hadde brukt opp all flaksen dagen før. Etter en kontrollert åpning, der jeg lå litt avventende og observerte feltet, tok jeg kommandoen inn mot min 1.postgafling. Og med hjelp fra en gunstig gaflingsvariant fikk jeg relativt fort ei luke sammen med Ragne Wiklund fra Nydalens SK. Jeg vurderte å legge inn et rykk for å sikre luka, men bestemte meg for å bare kjøre jevnt siden det var såpass tidlig i løpet, og heller være våken for å legge inn en fartsøkning hvis Ragne og jeg hadde ulik gafling seinere i løpet. Men takket være at Ragne gjorde en feil til 5.posten, kunne jeg nå dagens mål ved å fullføre et jevnt og kontrollert løp via passering og inn til veksling. I mål endte laget på en 42.plass, som 37.beste klubblag, så nå har vi iallfall sikret oss et utgangspunkt vi kan prøve å forbedre til neste år.

Resultatmessig ble det dermed ei riktig god NM-uke for min del. Og selv om mellomdistansefinalen var litt under pari både fysisk og teknisk, og det fortsatt er litt å jobbe med når det gjelder langdistansegjennomføring, er jeg totalt sett egentlig rimelig godt fornøyd med prestasjonene også. Jeg klarte å fortsette trenden med mer eller mindre stabile gjennomføringer, og det er godt å ta med seg når man nå begynner å heve blikket mot neste sesong. Selv om det fortsatt er konkurranser igjen på terminlista, kommer jeg nemlig til å avslutte sesongen mer eller mindre nå etter NM. Hovedårsaken til dette er at jeg ønsker å få kontroll på en litt småtrøblete hamstring før treninga mot 2019 og VM på hjemmebane starter for alvor i månedsskiftet oktober/november. Det er den samme skaden som jeg slet med vinteren 2017, men situasjonen er heldigvis langt fra så ille som den var dengang. Skaden har nå latt seg holde greit i sjakk ved hjelp av noen mindre justeringer i treninga, men håpet er at en periode med litt mindre hard løping og mer fokus på styrketrening skal gi ytterligere redusert behov for justeringer når vintertreninga drar i gang for alvor.

NM-forberedelser

Det nærmer seg NM-uka på Vegårshei, og gårsdagen ble brukt til en treningsdag med KOK i relevant terreng. Dagen bestod av en mellomdistansetest ved Gryting rett over grensa til Gjerstad og ei postplukkløype litt sør for Vegårshei. Totalt sett har det blitt 12 økter i området rundt Vegårshei siden i fjor høst, både på egenhånd og med klubben. Og det kunne blitt enda noen flere, blant annet om jeg ikke hadde vært skada da vi hadde helgesamling der i juni. Men uansett tror jeg nå jeg kan si meg greit forberedt i NM-målestokk.

Etter den tøffe verdenscuphelga i Østfold tok jeg selvsagt først noen rolige dager. Deretter har jeg prøvd å trene brukbar mengde nå siste del av uka i et forsøkt på å bevare mest mulig form noen dager til. Det begynner jo å bli over en måned siden VM og formtoppen jeg la opp til der, og uten en ny treningsperiode er det jo et tidsspørsmål hvor lang tid det vil ta før formen virkelig begynner å falle. Men siden formen var ganske bra i Østfold sist helg, og det fortsatt kjennes rimelig greit, er jeg optimistisk mtp av den skal holde iallfall ei uke til. Og form er jo også mye en mental sak.

Og med kun 4 dager igjen er det jo også stort sett mentale forberedelser man fortsatt kan gjøre noe med. Så etter ei lett intervalløkt i morgen, er det stort sett kartforberedelser og taktikklegging som står på programmet. Men i tillegg kommer jeg også til å bruke tid på helt andre ting for å samle overskudd, både fysisk og mentalt.

Opptur i WC på hjemmebane

Verdenscup på hjemmebane er alltid litt spesielt, og årets runde i Aremark/Våler var selvsagt også et viktig steg på veien mot neste års VM i samme hjørne av landet. Etter tre svært intensive konkurransedager kan jeg se tilbake på fire mer eller mindre solid gjennomførte o-løp, og må dermed si meg bra fornøyd med helga.

Detaljer om løpene kommer etter hvert i kartarkivet mitt her, men jeg tar en rask oppsummering:

Fredag startet det med langdistanse i naboterrenget til fjorårets NM mellom/stafett. Etter å ha fått det tungt siste del av VM langdistanse, prøvde jeg denne gangen å åpne litt mer kontrollert. Det betalte seg vel med langt piggere bein og kropp siste del av løpet enn i Latvia, men samtidig følte jeg at jeg sleit litt med å gire skikkelig opp utover i løpet, så «prosjekt-bli-brukbar-på-langdistanse-igjen» fortsetter nok med en litt tøffere åpning på NM om halvannen uke. Ellers gjennomførte jeg et greit løp uten store feil, men der jeg en del steder tapte litt for mye på trasévalg og at jeg ikke klarte å utnytte de best løpbare mikrotraséene godt nok. Så her trengs det flere timer i Østfoldterreng. Men totalt sett ble det en 4.plass – noe ergerlige 10 sekunder bak 3.plassen – men på den annen side min nest beste internasjonale plassering i nyere tid.

Lørdagen starta med en kortdistanseprolog i Våler. Igjen gjennomførte jeg et stabilt løp, men hvor det gikk litt for mange sekunder på nøling og småsvinger i forhold til at terreng/løype var såpass enkle som de var. Dette skyldtes nok delvis at jeg hadde forventa mer uoversiktlig terreng og krevende orientering. Dermed hadde jeg kalkulert med at selv om prologen på mange måter ville være nøkkelen til en god jaktstart, og man dermed egentlig burde satse på å knipe flest mulig sekunder her, ville man lett kunne ødelegge alle muligheter ved å gå på en større bom om man tok for store sjanser i orienteringa. I mål ble det en delt 6.plass, 2.04 min bak.

Før jaktstarten seinere på dagen ble tidsavstandene fra prologen fordobla, og jeg gikk dermed ut drøye 4 minutter bak Tove Alexandersson i tet, men med relativt kort avstand opp til 4.plassen. Etter en solid innledning var jeg oppe på 4.plass, før jeg gjennomførte helgas desidert dårligste strekk og ble spist opp av ei gruppe som kom jagende bak. Deretter ble det et skikkelig kjør i kampen om den første plassen utenfor pallen resten av løypa. Kamilla Olaussen kom seg fri på et godt veivalg noen strekk fra mål og knep dermed 4.plassen, mens jeg fikk noen meter på resten av gruppa med en god trasé og offensiv løping inn mot nest siste post og ble dermed nr.5. Når det gjelder konseptet jaktstart i orientering har jeg foreløpig ikke gjort meg opp noen klar mening. Jeg er i utgangspunktet positiv til å gjøre noen forsøk med konseptet, men er samtidig skeptisk til om det er mulig å finne en form som gir en rettferdig konkurranseform som tar vare på essensen i orientering, og som samtidig beholder den enkelheten sett fra utsiden («førstemann i mål») som vel er en del av poenget med å innføre den. Og selv om jeg, slik konkurransen utviklet seg, hadde en spennende dag i skogen lørdag, synes jeg både konkurranseformen slik den ble gjennomført da og erfaringsgrunnlaget for å vurdere hva som kan fungere og ikke fungere, fortsatt er langt unna det punktet der man kan begynne å snakke om å lage en mesterskapsøvelse av det.

Etter ei kort natts søvn var det opp igjen søndag for å løpe stafett. Jeg løp på Norges 1.lag, bestående av Silje Ekroll Jahren, meg og Kamilla Olaussen i nevnte rekkefølge. Silje innleda stabilt og sendte meg ut på en 7.plass. Selv gjennomførte jeg et for det meste kontrollert og sikkert stafettløp, der jeg hele veien tok meg tid til å plante beina i bakken hvis jeg ble usikker, og kunne sende Kamilla ut på en 2.plass. Sverige i tet var det lite å gjøre med, men 2.plass i mål er vi veldig godt fornøyd med etter 4.plass både i EM (der jeg ikke løp) og VM.

Etter en veldig ustabil sesong fram til og med VM, med altfor varierende kvalitet på løpinga, var det deilig å få til ei hel helg med stort sett stabile gjennomføringer på et OK nivå. Selv om jeg fortsatt ser klare forbedringsområder, spesielt når det gjelder trasévalg, forenkling og fysisk kapasitet, tror jeg helgas prestasjoner speiler omtrent det nivået jeg har inne pr i dag, og da kan man ikke annet enn å være rimelig fornøyd. Nå skal man selvsagt ikke helt glemme hjemmebanefordelen ved å løpe i norsk terreng, men resultatmessig var helga også – selvsagt om man ser bort fra VM mellomdistanse i fjor – den beste i nyere tid. I fjor lå jeg mye og vaka rundt +/- 10.plass med gjennomsnittlige gjennomføringer i verdenscupen, så plasseringssifferrekka 4-6-4-2 i helga må kunne tolkes som et steg i riktig retning.

Seier i NM ultralang

Etter VM har jeg brukt en del tid på å evaluere og prøve å finne ut av hvorfor jeg ikke lyktes helt som jeg hadde ønska der. Og egentlig har det vel vært en evaluering av hele sesongen, i og med at det som skjedde i VM strengt tatt bare var en bekreftelse på en trend som har vart siden i vår. Resultatet er at jeg har funnet både noen mulige årsaker og idéer til hvordan jeg skal forbedre meg. Men det får jeg heller skrive mer om seinere. For sesongen er langt fra over, og selv om noen av forbedringsområdene jeg har sett meg ut vil kreve tid å jobbe med, håper jeg jo at noen av justeringene skal gi bedre resultater allerede nå i høst.

Høydepunktene i det som er igjen av o-sesongen, er helt klart verdenscupen i Østfold neste helg og NM-uka på Vegårshei et par uker seinere. Men allerede sist helg stod en NM-distanse for tur. På Modum i 2008 hadde jeg heldigvis ingen anelse om at det skulle gå 10 år før jeg stod på startstreken i NM ultralang neste gang. Men det ble fasiten etter først et par år med akillesproblemer, deretter noen år hvor kroppen absolutt ikke var med på den slags fysiske utskeielser, og så noen sesonger hvor jeg nok kunne tatt sjansen på å løpe, men hvor jeg valgte å holde meg på den sikre sida og vente til treningsgrunnlaget var på plass. Det var det vel strengt tatt i fjor, men da gikk mesterskapet under ei uke før verdenscup og VM-samling i Latvia, så da ble det å vente et år til. Men sist søndag stod jeg altså endelig på startstreken igjen på Høydalsmo. Jeg må si jeg var ganske spent på hvordan jeg ville stå distansen, spesielt etter å ha fått det veldig tungt siste del av langdistansen i VM. Jeg kan vel heller ikke si at jeg hadde tidligere ultraerfaring friskt i minne, og prøvde derfor å fritte ut Hans Gunnar Omdal for flest mulig tips og gode råd kvelden før.

Hvordan løpet gikk kan man lese mer om her. Kort oppsummert ble det et av de bedre løpene i år, selv om noen veivalgsfeil og småbommer inn i postene selvsagt trekker ned. Jeg valgte å løpe veldig kontrollert fysisk den første timen, samt at jeg var veldig påpasselig med å få i meg drikke og næring underveis. Dermed kom jeg i mål med følelsen av at jeg kunne pressa meg noe hardere underveis – men en hardere åpning kunne jo fort gitt en tyngre avslutning, så det er langt fra sikkert at dette hadde resultert i ei bedre sluttid. Og jeg er også selvsagt veldig fornøyd med at løpet holdt til seier og NM-gull. Selv om jeg sannsynligvis må opp ytterligere noen hakk både fysisk, teknisk og taktisk for å lykkes internasjonalt, var dette helt klart et steg i riktig retning i forhold til tidligere langdistanser i år.

Jeg, Øystein Halvorsen (som vant H21 sist det var lang-NM (ultralang) på Høydalsmo) og Sebastian Daland (som ble nr.2 i H19-20). Foto: Ingvild Mulen.

Fra årets (hittil) lengste konkurranser var det, etter noen rolige dager, tid for årets hittil kortest og samtidig også min debut i VABIKs terrengkarusell. Ukas løp gikk i Jegersberg og bestod av 4,2 km på sti og noe grus. Man kan løpe både med og uten tidtaking, og startene med tid foregår i selvvalgte puljer med 3 minutters mellomrom. Både fordi det passa best denne dagen, og fordi det stod på nettet at det kunne være mye trengsel i de første puljene, valgte jeg å starte relativt seint. Etter å ha observert løpet i går, tror jeg imidlertid jeg vil gå for en tidlig start neste gang: Både fordi det stort sett er da de beste starter, og fordi det ikke så ut til å være problematisk mye folk på hver start. Men selv om det i stor grad ble et sololøp for min del, der de jeg passerte underveis løp betydelig saktere, gjorde kampen mot klokka at det likevel ble ei god hardøkt med litt ekstra trøkk i forhold til ei vanlig treningsøkt. Med tida 18.15 var jeg 6 sekunder bak Trine Mjåland som vant, så det kunne jo blitt en artig duell om vi hadde starta i samme pulje – men det får bli en annen gang.

De neste dagene er planen å holde treningstrøkket brukbart oppe fram til tirsdag, og så ta en par lette dager for å få overskudd til verdenscupen som innledes med langdistanse neste fredag, før det er tid for prolog og jaktstart lørdag og stafett søndag. De to sistnevnte løpene sendes for øvrig på NRK, jaktstarten fra kl.17.00 lørdag og stafettene kl.10.00 på søndagen.

 

Fiasko i VM

For andre gang i karrieren endte VM i total skuffelse. Forrige gang var i Sverige i 2004, i en sesong som forøvrig var frustrerende lik 2018-sesongen hittil. Der det teknisk og fysisk ikke er noe som tilsier at jeg ikke skal klare å prestere minst på nivå med fjorårssesongen, men hvor jeg bare helt unntaksvis får det ut i konkurranser.

Mer om løpene kommer jeg til å legge ut i kartarkivet i løpet av et par dager. Men kort oppsummert var plasseringsserien 8 – 4 – 11 på mellom – stafett – lang helt klart noe under det jeg hadde håpa på. Og framfor alt er jeg misfornøyd med egne prestasjoner. 80-90 % av løpet på medalje-/topp 6-nivå (hhv mellom/lang) holder selvsagt ikke når de resterende 10-20 % ikke likner grisen. På langdistansen har jeg nok litt å hente også på taktisk gjennomføring (veivalg, disponering av løpet, drikke-/næringsinntak), men ellers følte jeg at teknikk og fysikk helt klart var gode nok til å løpe på samme nivå også på de siste prosentene av løpet. I stedet ødela jeg for meg selv ved å la usikkerhet påvirke avgjørelsene mine i altfor stor grad.

Jeg skal selvsagt gjøre mitt beste for å komme sterkere tilbake ved neste korsvei, men inntil da kan kan jeg bare beklage til de som trodde på meg og heia på meg, og spesielt til de som har brukt tid og ressurser på å hjelpe meg i forberedelsene. Gode hjelpere er gull verdt, men dermed føles det jo også ekstra tungt å ikke klare å levere.

Oppdatert: Kart med veivalg og kommentarer i kartarkivet.