Mislykka verdenscup i Finland

Verdenscuprunden i Finland sist helg ble ikke det jeg hadde håpet på. Og selv om resultatene kunne blitt en del bedre om ikke en lokal hetebølge hadde bestemt seg for å innta Finland første del av helga, er det ingen grunn til å legge skjul på det faktum at formen for tida er langt bak der den burde være.

Lørdagens mellomdistanse ble, som nevnt over, sterkt preget av de 30 gradene termometeret relativt plutselig fant det for godt å vise. Kroppen min trenger rett og slett tid til varmeakklimatisering, og en 12.plass, 4.16 bak Tove Alexandersson, var langt mindre «katastrofalt» enn frykta, etter et noe rufsete løp teknisk deler av løypa.

jaktstarten dagen etter var temperaturen heldigvis nede i mer «normal» nordisk sommertemperatur. Med utgangspunktet fra dagen før var det selvsagt begrensa hvor godt sluttresultatet kunne bli, og etter et solid gjennomført løp klatra jeg én plass til en 11.plass. Men uten varme og større tekniske feil å skylde på, ble det desto klarere at den fysiske formen er et godt stykke bak der jeg hadde håpa den skulle være. Som nevnt i forrige innlegg, valgte jeg å ta sjansen på to relativt tøffe treningsuker etter den lille forkjølelsen midt i mai. Underveis følte jeg at kroppen absorberte treninga greit, men kanskje bomma jeg likevel litt på totalbelastningen. Da jeg sist uke slapp opp litt for å få overskudd inn mot verdenscuphelga, fikk jeg nemlig ikke den ønska effekten. I stedet sank formen som en stein. Jeg håpa i det lengste at den dårlige intervalløkta midt i uka bare var et utslag av dårlig dagsform, men med fasit i hånd er det bare å innse at formen for øyeblikket absolutt ikke er god, og at jeg løper betydelig saktere nå enn jeg gjorde i februar/mars.

De neste ukene blir derfor en kamp for å finne tilbake i det minste litt av formen til VM-testløpene i begynnelsen av juli. Men viktige begivenheter venter allerede før det, og jeg krysser fingrene for et steg i riktig retning allerede på Venla kommende helg.

Forkjølelse og trening mot verdenscup

I forrige innlegg skrev jeg at neste post på programmet var landslagssamling i Østfold. Slik gikk det ikke for min del. Dagen etter våkna jeg med sår hals, og forstod utover dagen at det dreide seg om en forkjølelse, og ikke bare en forbigående irritasjon. Det var selvsagt irriterende å gå glipp av samlinga, og spesielt de to treningskonkurransene på henholdsvis mellom- og langdistanse som stod på planen. Men på den annen side var det fortsatt 3 uker igjen til verdenscuprunden i Finland, og tidspunktet å bli sjuk på var sånn sett ikke så altfor ille, alt tatt i betraktning.

Etter et par treningsfrie dager begynte heldigvis formen å komme seg igjen, og det var tid for å gjenoppta treninga. Det mest nærliggende ville da kanskje vært å kjøre et «safe» opplegg treningsmessig fram mot verdenscupen, for å være sikker på å ikke få noen tilbakefall e.l., men jeg valgte i stedet å kjøre en litt mer «dristig» variant. Bakgrunnen for dette var dels det at jeg har erfaring med at forkjølelser for min del stort sett går ganske raskt over, og at det ikke gir noen forverring å trene idet symptomene har bevega seg fra agressivt halsvondt og feberfølelse til gørr i øvre luftveier. Dels skyldtes også valget at jeg ikke følte jeg hadde så altfor mye å tape på å prøve. Etter påske, og den litt tyngre perioden i forkant av dette, har formen vært helt midt på treet, verken mer eller mindre. Jeg regna derfor med at et konservativt treningsopplegg fram til verdenscupen ville kunne sikre meg en fortsatt  middels form der, mens ved å legge inn et par tøffe uker, ville jeg iallfall ha en teoretisk mulighet til å heve formen en smule.

Jeg lagde derfor en plan som både bestod av relativt stor mengde, og samtidig også noen litt tøffere hardøkter. Uka etter forkjølelsen brukte jeg de 2-3 første dagene til å trappe opp treningsmengden igjen, men likevel ble det denne uka drøyt 23 timer trening, inkludert 3 hardøkter: Ei kontrollert hardøkt på kart torsdag, for å komme ordentlig i gang igjen, og så to hardøkter søndag. Først et o-løp av kortdistanselengde i konkurransefart (Erik Balchens minneløp), og deretter ei bakkeintervalløkt på 7 * ca.6.20 min på ettermiddagen. Forrige uke ble det så drøyt 24 timer trening, inkludert ei kontrollert distanseøkt på kart tirsdag (Sørlandskarusell), terrengløpet Espe rundt torsdag og ei o-intervalløkt i konkurransefart søndag. Nå er imidlertid planen å trene langt mindre og roligere fram mot helgas verdenscupløp, med ei terskelintervalløkt onsdag som eneste hardøkt før disse løpene.

Om opplegget funker eller ikke, får jeg først svar på neste helg. Men jeg har iallfall følt at kroppen har respondert ganske bra på treninga, og at jeg har kunnet gjennomføre øktene som planlagt selv om overskuddet gradvis har gått noe ned. Tida i Espe rundt indikerer også at formen iallfall ikke er helt katastrofal. 33.54 er 35 sekunder raskere enn jeg løp på før VM i fjor. Her er det imidlertid såpass mange usikre variabler, at det er vanskelig å sammenlikne de to løpene direkte. Løpet mitt i fjor gikk i ganske sterk varme, mens det forrige uke var temmelig ideell løpstemperatur. I fjor var det imidlertid helt tørt, mens det i år var noe våtere og en del gjørme i et parti med ny hogst. Uansett håper jeg å få løpt løpet igjen seinere i sommer, gjerne med litt mer overskudd i beina.

Men nå er det Finland og årets første verdenscuprunde som står for tur. Der venter en mellomdistanse lørdag og en (litt forkorta) langdistansejaktstart søndag. Tirsdagens sprintstafett står jeg imidlertid over fordi jeg ikke ønsker å ta sjansen på unødvendig provokasjon av gamle skavanker.

Tiomila og verdenscupsgranskningsløp

Årets første konkurransebolk er nå historie. Resultatmessig ble det to bra helger, med 4.plass i Tiomila og to 1.plasser i verdenscupgranskningsløpene.

Tiomila gikk i år i Glimåkra i Skåne, og var et løp jeg virkelig så fram til. Å løpe på et lag med mulighet til en topplassering i de store stafettene var så absolutt en av gulrøttene ved å melde overgang til Fredrikstad SK. Selvsagt har det vært morsomt å løpe 1.etapper for Kristiansand OK, men når målet til laget som helhet kun har vært å fullføre, har det langt fra vært det presset og den spenninga man kjenner på når man er en brikke i et lag som har ambisjoner om å kjempe i toppen. Men selv om det alltid kommer en fase før løpet da man ikke skjønner helt hvorfor man har sagt ja til å bli med på dette, er jo nettopp den ekstra nerven og spenninga noe av det jeg søker ved å drive idrett. Og det å lykkes når man har lagt litt ekstra i potten, gir en mestringfølelse det er verdt å ha det litt ubehagelig i forkant for.

Men tilbake til løpet. Jeg skulle løpe den lange, ugafla 3.etappen, også kalt «långa dagen». Etter en relativt stabil 1.etappe av Marianne Riddervold Kahrs, der hun veksla som nummer 43, skar Marie Olaussen sikkert gjennom feltet på 2.etappen, og sendte meg ut på en 12.plass, ca. 3 minutter bak teten. Planen min var i hovedsak å holde jevnt høy fart fra start til mål (kart her). Jeg plukka ganske raskt opp noen løpere som hadde løpt ut ca. minuttet før, og med litt tilsig og frafall underveis, ble vi ei gruppe resten av løpet. Fram til passering gikk ting mer eller mindre etter planen, og vi var der opp på plasseringene fra 3. og utover, 2.15 bak teten. På sisterunden endra imidlertid terrenget karakter, og jeg klarte ikke helt å stille om teknikk og taktikk til denne terrengtypen. Jeg løp riktignok stabilt og sikkert (som er førsteprioritet i stafett), og holdt plasseringa, men jeg klarte ikke å legge så stort press på de andre løperne som jeg kunne gjort i dette relativt kuperte området, og vi tapte tidsmessig ca. 1 minutt til teten som kjørte en konsekvent rundt-taktikk på veivalgene. Men totalt sett gjennomførte jeg en solid etappe, og kunne sende ut Heidi Bagstevold på en 3.plass. Heidi hadde en litt tung dag både fysisk og teknisk, men holdt løpet greit sammen og sendte ut Kamilla Olaussen på sisteetappen som nummer 9, men med 2 minutter opp til neste lag. Kamilla ble dermed lenge jagende alene, men fikk heldigvis los på lagene foran mot slutten av løpet, og kunne, etter en rå avslutning, løpe oss inn til en 4.plass. Fjerdeplasser går jo for å være sure, men vi følte i langt større grad at vi hadde vunnet 4.plassen enn tapt 3.plassen denne gangen, og var dermed bra fornøyd med dagen og tangering av klubbrekorden i Tiomila.

Uka etter Tiomila var det tid for granskningsløp for verdenscuprunden i Finland i juni. Disse foregikk på Jessheim, i samme terreng som jeg løp natt-NM i i 2015. Etter opplevelsene da, hadde jeg relativt stor respekt for terrenget, og var innstilt på at jobben måtte gjøres skikkelig hele veien om man skulle lykkes. Fasiten etter helga ble to relativt solid gjennomførte løp (kart her og her), og resultatmessig suksess med to 1.plasser. Plass på verdenscuplaget var dermed sikra, men jeg må nok være ærlig med meg selv og innse at den fysiske formen må bedres, og den tekniske gjennomføringa kanskje også kneppes opp et lite hakk, om jeg skal kunne hevde meg i toppen i Finland.

Helga etter granskningsløpene kunne jeg fortsatt konkurranseperioden med NM ultralang og norgescup på mellomdistanse i Trøndelag. På en måte var det tungt å velge å stå over disse løpene, siden det både distanse- og terrengmessig er løp jeg gjerne skulle løpt. Men i et sesong som har ett altoverskyggende hovedmål i VM i august, var det likevel en relativt enkel beslutning å prioritere ned ekstra reisebelastning og opp ei uke med solid grunntrening og VM-relevante økter. Et par dager etter granskningsløpene satte jeg derfor i stedet kurs for Fredrikstad, og ei drøy uke med VM-relevante økter i Østfold (kart her) kombinert med mengdetrening på sykkel, rulleski og ellipsemaskin.

Videre i mai står det først ei landslagssamling på programmet, der jeg framfor alt håper å få gjennomført to gode og relevante hardøkter på mellom- og langdistanse. Videre blir det litt mer grunntrening, før jeg slipper opp litt på treninga for å få overskudd inn mot verdenscupen i Finland. NM sprint om ei uke kommer også til å gå uten meg på startstreken. Her er det imidlertid ikke reise- og konkurransebelastningen som er hovedårsaken til at jeg ikke stiller, men derimot at jeg stadig må ta noe hensyn til hamstringskaden jeg har slitt med de siste årene. Jeg har riktignok hatt rimelig grei kontroll på den siden rehabperioden i fjor høst, men å begynne å løpe sprint nå føles likevel som en unødvendig risiko, iallfall så lenge jeg ikke ønsker å kutte ned på annen belastning i denne perioden.

Sesongstart og påsketrening

Den siste måneden har ikke gått helt etter planen, men nå begynner det heldigvis å se langt lysere ut igjen. Da jeg for omtrent en måned siden innså at overskuddet nok var en del under der det burde være, tok jeg først ei veldig rolig uke med kun ei, kort treningsøkt om dagen. I løpet av de neste par ukene trappa jeg så gradvis opp både mengden og intensiteten igjen. Selv om jeg ikke lenger følte meg direkte sliten, var formen ganske skral den første uka, og sammen med en vond rygg gjorde det at jeg ikke hadde de helt store forventningene inn mot Lørdagskjappen, som var blinka ut som sesongdebut i den reviderte planen min. De siste par dagene inn mot palmehelga løsna det imidlertid noe, og selv om det ikke ble et helt topp løp, var jeg fornøyd med å klare å sette sammen et brukbart løp både o-teknisk og fysisk (kart her). Det var selvsagt også artig at løpet holdt til seier, men jeg må nok være realistisk og innse at jeg sannsynligvis hadde fått bank med det startfeltet som stilte i Vårspretten uka før.

Etter Lørdagskjappen og en rolig gjennomløping av ei løype i Småleneneløpet dagen etter (for å unngå et for tøft konkurranseprogram siden jeg tross alt fortsatt var i opptrening etter den rolige perioden), satte jeg kurs sørover igjen for å tilbringe resten av påsken hjemme. Planen var å få gjennomført ei relativt solid treningsuke, med ei intervalløkt og 4 o-tekniske økter som nøkkeløkter, og ellers rolig mengde i andre treningsformer. Jeg tok riktignok ikke sjansen på å kjøre på helt vilt og uhemma, og begrensa derfor lengden på langturene noe. De o-tekniske øktene foregikk stort sett i det som her i sør betegnes som «innlandsterreng», og som har sin absolutte høytid når det gjelder løpbarhet på denne tida av året. To av øktene var rolige økter, ei retningsmomentøkt og en gafla langtur. I tillegg hadde jeg ei o-intervalløkt sånn omkring terskelfart og en litt forlenga mellomdistanse i konkurransefart. På sistnevnte økt ble jeg skygga, noe som, i tillegg til å gjøre rammen rundt økta hakket mer «alvorlig», gjorde at jeg fikk noen nyttige innspill til gjennomføringa mi i etterkant. En av utfordringene i orientering er jo å klare å se objektivt på det man selv gjør i skogen, og selv om den som skygger ikke kan se inn i hodet på den som blir skygga, ser han eller hun iallfall hva tankevirksomheten resulterer i av handlinger. Og til syvende og sist er det jo det som teller.

På den siste nøkkeløkta, intervalløkta, kjørte jeg standardmølleintervalløkta mi, på 10*5 min i varierende motbakke. Den viste heldigvis framgang fra oppstartsøkta ei drøy uke før, men jeg så også klart at jeg fortsatt ligger litt bak den formen jeg hadde for et par måneder siden. Men uansett form eller ikke form, tikker det nå mot vårens første virkelige konkurranseperiode. Kommende helg er det 10mila, et av vårens absolutte høydepunkt, og uka etter er det granskningsløp for verdenscuphelga i Finland i starten av juni. Målet for disse løpene er framfor alt å sette sammen o-teknikk, taktikk og nåværende fysisk form til en skapelig helhet, og så blir det jo også spennende å få en pekepinn på hvordan man ligger an resultatmessig.

På med bremsen

Siden forrige innlegg har treninga rulla mer eller mindre etter planen. Tre nye Østfoldsamlinger har det blitt, én med landslaget og to med klubb/privat. Første del av perioden fikk jeg jobba bra med o-teknikken, og jeg syntes en del av det jeg har trent på i vinter, begynte å sitte bra. De siste ukene har jeg imidlertid funnet på mye rart, spesielt på hardøktene. Samtidig har det også gått mer opp og ned fysisk, og når jeg ser tilbake, har nok mer energi brukt til å prøve å holde farta oppe bidratt til litt for lite fokus på kartet i perioder.

Nå er det riktignok ikke noe alvorlig alarmtegn så lenge det går både opp og ned, selv om jeg er temmelig sikker på at en av tabbene jeg gjorde før smellen i 2011, var at jeg altfor lenge klamret meg til de OK øktene som lenge dukka opp innimellom de dårlige. De siste par ukene har imidlertid tendensen på hardøkene vært mer entydig negativ. Siden i desember har jeg kjørt ei fast 10*5 minutter intervalløkt på tredemølle nesten hver uke, og etter en lang periode med gradvis framgang, har de to siste øktene vært henholdsvis litt under pari og så langt under pari at jeg valgte å avbryte etter 3 drag. Dermed er det vel bare å innse at det er på tide å gjøre noen grep, spesielt siden det begynner å nærme seg sesongstart, og en reprise på fjoråret, der jeg pga skader og sykdom kom på etterskudd inn sesongen, og vel egentlig ikke kom helt a jour før etter VM,  har jeg veldig lyst til å unngå.

Så planen nå er å trappe betydelig ned på treninga den kommende uka. Dette betyr ei økt om dagen, ingen hardøkter og heller ingen lange økter. Forhåpentligvis er dette nok til å komme på pluss-sida igjen overskuddsmessig, og med litt fornuftig opptrapping i ytterligere ei ukes tid, håper jeg å være tilbake på sporet. Dette betyr også at det blir noen endringer i konkurranseplanen i april, og at det helt sikkert ikke blir noen sesongdebut i Vårspretten, som planlagt. Forhåpentligvis kan jeg få med meg et løp helga etter, men det viktigste er uansett å være klar og «fit for fight» til Tiomila og Verdenscuptestløp i helgene etter påske.

Så da er det vel bare å smøre seg med tålmodighet (selv om den tuben egentlig gikk tom for mange år siden) for en periode, og fokusere på det man faktisk kan gjøre noe med. Og mindre tid til trening betyr iallfall mer tid til kartstudier, så målet er nå å bli godt kjent med åstedene for de viktigste løpene i vår i løpet av den kommende uka.

Våren har kommet (iallfall foreløpig…)

Vintertreninga ruller på, og status pr. medio februar er at treninga har gått mer eller mindre etter planen hittil. Det vil si at jeg iallfall har kommet lenger uten avsporing enn jeg gjorde i fjor. Så får vi se om dette varer vinteren ut, eller om sjukdom og skader lurer bak neste kalenderark. Vel, hvis man ser bort fra kalenderen, og heller kikker ut av vinduet, kan det jo se ut som vinteren allerede er forbi og at våren har gjort sitt inntog. Og dette betyr at skiføre har blitt til barmark så kjapt og effektivt som bare Sørlandet kan få det til.

Men tilbake til treninga mi. Trening etter planen betyr at jeg de fleste ukene har fått gjennomført både o-økter, ei intervalløkt på tredemølle, et par styrkeøkter, og langturer, hovedsaklig i alternative treningsformer. Tre treninghelger i Fredrikstad har det blitt etter nyttår, og kart fra disse finnes i kartarkivet. I tillegg var jeg ei uke i Drammen, hvor jeg kombinerte mengdetrening på ski med intervalløkter på tredemølle. Den uka ble det ny mengderekord i «nyere tid», så får vi se hvor lenge den blir stående. Målet mitt er uansett ikke å trene mest mulig, men best mulig. Om jeg har klart å trene «best mulig» hittil i vinter får jeg vel uansett aldri svar på, men framgang på standard mølleintervalløkta mi tyder vel iallfall på at jeg har gjort noe riktig de siste månedene.

Tross en del snø den siste måneden, har jeg altså også klart å trene relativt jevnt med o-teknikk. Målet for den o-tekniske treninga er heller ikke mest mulig, men bra mengde med god kvalitet. Dette betyr at jeg har som hovedregel å heller trene noe annet om jeg tror forholdene går betydelig ut over utbyttet av økta. Jeg føler de fleste av snøøktene i vinter har gitt såpass bra utbytte at de har vært verdt å gjennomføre, men samtidig er det jo sjelden helt optimalt med snø når o-teknikk står på planen. Og jeg ser dermed nå virkelig fram til det som ser ut som en periode med stabilt gode forhold i skogen de neste ukene.

Planen er ellers å fortsette med samme treningsfokus ei stund til, det vil si solid grunntrening på det fysiske planet og fokus på utvikling og basis når det gjelder o-teknikk. Og til slutt et lite glimt fra søndagens o-økt i Høvåg. Jeg må innrømme at barmark og vårfølelse bidro til at jeg nok ble i overkant «våryr» i gjennomføring her, men så lenge det ikke blir en vane, kan jeg leve greit med det. (Video: Håvard Wedege)

 

Godt nytt år!

Kalenderen har passert årsskiftet, og det betyr at de første tre månedene av treningsåret 2019 er historie. Når jeg ser meg tilbake, må jeg si meg godt fornøyd med disse treningsmånedene. Spesielt den første måneden var preget av mye alternativ trening pga hamstringrehab, men jeg kom greit opp i planlagt totalmengde, og de siste månedene har jeg også fått løpinga opp på omtrent det nivået jeg vil ligge på i vinter. Jeg var selvsagt spent på hvordan kroppen ville reagere på «back to basic»-strategien, med lengre økter og økt totalmengde, men hittil har det gått over all forventning, og kroppen har respondert bra på treninga. Jeg har også hatt flere Østfoldturer på programmet, både med klubb/privat og landslag, og synes der jeg har fått gjort en god jobb mtp å forberede og forbedre meg i VM-relevant terreng.

Jul, romjul og nyttår har jeg tilbrakt hos foreldrene mine i Drammen. Da jeg kom dit bittelille julaften, var det gode skiforhold alle steder med rimelig slett underlag under sporene, og det var bare å spenne på seg skiene 100 meter fra huset. I tillegg var det gode forhold for løping på snøstier, og takket være at fatbike tydeligvis er populært for tida, var det minst dobbelt så mange stier å velge mellom som det jeg har vært vant til fra tidligere. I romjula kom det imidlertid et mildvær som gjorde skiforholdene noe mer begrensa, og man ble da avhengig av å gå et sted det var nok snø til at løypene kunne kjøres på nytt hver dag. Og selv om man kunne få seg en tretimers uten altfor mye gjenbruk av løyper både på Vestskauen i Sande og fra Kanada i Lier, endte jeg stort sett opp på skistadion på Konnerud for å slippe altfor lang reisevei. Med en ca. 12 minutters runde ble det noen runder, for å si det sånn, og «standardøkta» ble etter hvert 10 runder + vann- og rosinstopp + 5 runder til.

I tillegg til langturer ute, kjørte jeg også noen intervalløkter på tredemølle, samt at jeg også tok en treningsdag i Østfold for å ikke glemme helt hvordan man bruker kart og kompass. Nyttårsaften hadde jeg i tillegg planlagt å løpe Nyttårsløpet i Moss, men fordi det ene kneet brått hadde blitt litt vondere kvelden før, og jeg ikke ble helt klok på det etter en testjogg på morgenen, ble det i stedet bakkeintervaller i klassikeren Nybyen-Haukåstoppen via Gamlebakkene.

Første etappe av treningsåret 2019 har altså gått mer eller mindre etter planen, men for å sitere Ole Einar Bjørndalen, er det fortsatt «mye som kan gå gæernt i år». Også i fjor gikk ting etter planen til midten av januar, men etter det var ikke toget sånn nogenlunde tilbake på skinnene før i midten av april. Men fordelen med å ha holdt på ei stund, er at man alltids kan finne eksempler på år hvor denne perioden også har gått etter planen. Og et par mulige årsaksforhold skal jeg iallfall endre fra i fjor, deriblant å være mer kynisk med reisebelastningen og å være mer fleksibel når det er dårlige forhold, i stedet for å sette min ære i å gjennomføre planen åkke som hva værgudene finner på. Så får vi se i april om jeg lykkes bedre med denne etappen i treningsåret i 2019, men jeg satser selvsagt på å komme med noen oppdateringer på ståa før den tid.

Kick off, landslagssamling og fullført rehab

Det begynner å bli ei stund siden sist jeg skrev et innlegg her på hjemmesida, men det betyr ikke at det ikke har skjedd noe. For det første har jeg oppgradert den sosiale profilen min ved å skaffe meg en instagram-konto, og der har jeg ambisjoner om å legge ut noen glimt fra stort og smått som skjer i hverdagen som orienteringsløper.

I tillegg har det blitt to Østfoldturer de siste ukene, først en litt utvida kick off-helg med Fredrikstad SK, og sist uke årets siste landslagssamling. Kick off-helga var mitt første ordentlige møte med den nye klubben min, og etter den helga å dømme, tror jeg at jeg har gjort et godt valg. I tillegg til bra treningsopplegg (øktene kan sees i kartarkivet), ble jeg ønsket varmt velkommen av hyggelige folk. En del kjente jeg jo fra før, mens jeg gleder meg til å bli bedre kjent med flere utover vinteren. Så nå gjelder det bare å holde seg rimelig skadefri, og håpe snøen kjenner sin besøkelsestid, så tror jeg det kan bli mange bra treningshelger framover.

Sist uke var det så klart for årets siste landslagssamling. Også der fikk jeg, tross litt snø, gjennomført flere bra o-økter (henviser igjen til kartarkivet for å se kart fra øktene). Dessverre kunne jeg ikke bo med laget hele samlinga fordi min skadeforebyggende strategi for å prøve å få et aldrende legeme gjennom en tøff treningsvinter, ikke er kompatibelt med landslagets nye regelverk, men heldigvis var jeg i godt selskap og fikk alternativ innlosjering hos nye klubbkamerater.

Høstens hovedprosjekt på skadeforebyggingsfronten har, som flittige lesere sikkert har fått med seg, vært å få min noe kranglete venstre hamstring mer i godlune ved hjelp av et styrkeprogram, sammen med noe mindre løping, spesielt på fast underlag. Forrige uke var den siste uka i 12-ukersprogrammet, og selv om jeg allerede har trappa opp løpinga en del siden oktober, blir det nå forhåpentligvis mulighet til gradvis å få enda litt mer fart på beina, samtidig som jeg forhåpentligvis klarer å holde styrken ved like gjennom et par vedlikeholdsøkter pr uke.

Videre fram mot jul er planen ei treningshelg til i Østfold, før jeg forhåpentligvis kan få plotta inn litt skigåing i jula.

Oppstartsamling med landslaget

I forrige uke hadde landslaget, i form av A-gruppa og Neste generasjon skog, oppstartsamling på Kjærnes gård i Våler. Oppstartsamling har ofte betydd et hav av møter, men foruten et kort infomøte, besøk fra Antidoping Norge og individuelle samtaler med landslagslegen, var det trening mot VM 2019 som stod i fokus denne gangen. Og selv om møtevirksomhet må til innimellom, må jeg innrømme at denne fordelinga var mer etter min smak.

Fordi jeg ikke har løpt så altfor mye siden NM pga hamstringrehabiliteringa, bytta jeg ut 3 av øktene på planen med alternative økter. Men jeg fikk likevel med meg 5 bra o-økter, hvorav 2 hardøkter. Den første av disse, en prolog + omvendt jaktstart, var første gang siden natt-NM at jeg løp ei økt på konkurranselikt format uten bremsen delvis inne. Etter en tidvis bra gjennomført prolog, men med et par litt større feil, gikk jeg ut sist i jaktstarten, noen få sekunder bak Andrine Benjaminsen. Midtveis i løypa klarte jeg å komme meg forbi da Andrine nølte inn mot en post, men etter å ha mista deler av forspranget på en elendig utgangsretning noen strekk før mål, ble jeg innhenta og passert ved sistepost etter et suboptimalt trasévalg og en ubeleilig trynings da jeg skulle starte spurten. Så alt i alt litt for mange feil, men også mye bra, og for øyeblikket synes jeg ikke det gjør noe at det blir noen feil her og der, så lenge jeg får til de forbedringene jeg jobber med i deler av løypa. Så blir jo jobben videre i vinter å få til å løpe slik jeg ønsker på flest mulig strekk, mens jeg så inn mot sesongstart også må jobbe for at totalen skal bli bra.

På den andre hardøkta, en litt forkorta langdistanse, holdt jeg igjen litt mer fysisk og gjennomførte sånn omkring terskelfart. Her løp jeg lenge greit, selv om jeg ikke helt klarte å få den konsistensen i gjennomføringa som man må ha på en langdistanse i slikt terreng. Likevel var det nok bra partier til at det iallfall er noe å bygge videre på. I avslutninga ble det dessverre en større miss, men i og med at den i stor grad skyldtes slurv, er den rimelig grei å legge bak seg når man bare får ergra seg ferdig.

Så alt i alt ei bra og nyttig samling, med 5 nye VM-relevante økter i banken. Nå venter ei drøy uke til hjemme, før jeg igjen setter kurs mot Østfold og oppstartsamling med Fredrikstad.

Nytt treningsår

I morgen er det 1.november og dermed offisiell start på det nye treningsåret. I år har jeg imidlertid tjuvstarta treninga på en del områder, mens andre henger litt etter og kommer nok ikke skikkelig i gang før i desember.

Jeg har tidligere nevnt at jeg siden NM-uka i midten av september har hatt hovedfokus på rehabilitering av en litt gåen hamstring. Siden starten av oktober har jeg imidlertid trent bra, om enn litt mer alternativt enn det som er ideelt, og er sånn sett godt i gang med det nye treningsåret. Det som framfor alt har mangla i treninga hittil, er rask løping på fast underlag. Dette kommer uansett ikke til å være hovedbestanddelen i treninga mi i vinter, men i løpet av november og desember håper jeg å få også dette elementet opp på ønska nivå.

Når det gjelder treninga mi i vinter, blir det en del endringer fra i fjor, selv om en del også er ganske likt. Kort oppsummert er planen å gå tilbake til den typen trening som har fungert best for meg tidligere. Grunnmalen er treningsdagboka fra 2005-sesongen, men selvsagt med enkelte justeringer. De viktigste endringene fra i fjor er større mengde (men mye alternativ trening), større volum på terskeløktene, mer polarisering i øktlengden, fokus endret fra antall timer løping pr uke til å få gjennomført nøkkelløpsøktene, tydeligere periodisering, og ukentlig innslag av litt raskere løping (dette stod forsåvidt på planen i fjor også, men håpet er at jobben jeg gjør med hamstringen nå i høst skal gjøre at det blir mer enn en plan i år). Langrennstrening vil noen kalle det, og, med rette, innvende at jeg er på kollisjonskurs med «Next generation»s fokus på sprint og løpshastighet på fast underlag. Og jeg tror jo heller ikke treninga jeg har planlagt den kommende vinteren er veien til VM-gull i sprint (selv om liknende trening tidligere har resultert i EM-sølv og VM-bronse i denne øvelsen), men jeg tror dette er den treninga som har størst sannsynlighet for å gi meg farta som kreves for å nå målet for 2019-sesongen: VM-medalje i Spydeberg-skogen.

Bak denne vurderinga ligger for det første at jeg erfaringsmessig, og spesielt de siste årene, har slitt med å komme opp i høy nok treningsbelastning og få god nok kontinuitet med en mer løpsbasert treningsmodell. Samtidig synes jeg også å se, både fra egne og andres erfaringer, at generell kapasitet sannsynligvis er den viktigste enkeltfaktoren for å løpe fort i nordisk terreng. Selvsagt må det også nok spesifikk trening til, man blir nå en gang god til det man trener på, og derfor er da også nøkkeløktene mine løpsøkter, både i terrenget og på fastere underlag. Det andre store argumentet er at jeg har lyktes godt med denne typen trening tidligere, samtidig som de innslagene jeg har hatt av denne treningstypen de siste årene, indikerer at kroppen fortsatt responderer positivt på slike belastningsformer.

Men samtidig som det på en måte føles trygt og godt å gå tilbake til noe som har fungert bra tidligere, føles det jo unektelig også litt skummelt. Det ligger jo selvsagt en usikkerhet i at man selv er blitt 14 år eldre siden man starta treninga mot 2005-sesongen, men i enda større grad føles det skummelt å nærme seg den treninga som bidro til å kjøre meg i grøfta noen år seinere. Nå har jeg riktignok noen tanker om hvilke faktorer som bidro til at det som først ga suksess endte med fiasko, og vil selvsagt prøve å styre unna de mest opplagte antatte fiaskofaktorene. Men jeg vet jo stadig ikke hvor det var jeg kryssa grensa og burde begynt å vurdere å vende i tide. I tillegg vil sikkert noen si at det er litt «risiko» i å gjøre noe nytt i en VM-på-hjemmebane-sesong. Men dette er jo bare et argument som holder hvis man er fornøyd med det nivået man har pr. i dag, og for min del tenker jeg at jeg har alt å vinne på å forsøke å ta steget opp på VM-medaljenivå igjen. Så får vi se til neste år på denne tida hva fasiten ble, både når det gjelder om jeg fikk gjennomført planen og hvilke utslag den faktisk ga på resultatlista.