VM-samling i Latvia – og en ny skade…

Den siste halve uka har jeg tilbrakt i Sigulda i Latvia, på VM-samling med det norske landslaget. Nå er jeg dessverre tilbake i Norge igjen – «dessverre» fordi samlinga egentlig varer til søndag og det absolutt ikke var planen å dra hjem tidligere.

Samlinga startet mandag med ei rolig introøkt etter ankomst. Allerede tirsdag morgen var det så klart for det første av 3 granskningsløp for VM på denne samlinga. Mellomdistanse stod på planen, men dessverre klarte jeg ikke å avlevere noen særlig overbevisende VM-søknad. Riktignok løp jeg bra teknisk i deler av løypa, men med en stygg parallellfeil på drøye minuttet, 3 steder hvor jeg tapte 20-40 sekunder på feil vei-/trasévalg og generelt lav fart (delvis fordi kroppen fungerte dårlig i varmen, men unnskyldninger teller jo ikke på resultatlista samme hvor «gode» de er), ble totalen ikke spesielt bra (kart her).

Jeg var dermed ikke altfor offensiv før stafettgranskningsløpet dagen etter, men klarte likevel etter hvert å snakke meg selv brukbart opp i forkant av økta. Den ble gjennomført som to runder med «styrt stafettstart», dvs at vi ble sendt ut alene/i grupper med litt mellomrom, og fikk vite når vi skulle ut ca. 2 min i forkant. Her fikk jeg heldigvis til en bedre totalgjennomføring enn dagen før, selv om ett dårlig strekk pr. runde trekker ned. Jeg var også letta over å merke at jeg hang brukbart med fysisk, og at den lave farta dagen før nok i stor grad kunne tilskrives kombinasjonen av at det var hakket varmere enn hjemme og at jeg nok drakk litt for lite før start (kart her).

Med framgang både fysisk og teknisk, så jeg nå fram til noen rolige økter med anledning til å terpe både trasévalg og retningsløping før det siste granskningsløpet på langdistanse. Torsdagen starta imidlertid med bekymring over et vondt øye, som tydeligvis hadde hatt nærkontakt med en kvist dagen før. Heldigvis funka det greit å løpe med linser, og bekymringen over at dårlig syn skulle ødelegge kvaliteten på øktene, avtok raskt. Men denne bekymringa ble dessverre avløst av økende bekymring over en vond hæl. Og da teorien om at det gjaldt et skoproblem ble avkrefta av at det var like vondt å løpe med joggesko på andreøkta som det hadde vært med o-sko tidligere på dagen, var det bare å innse at det høyst sannsynlig ikke ble noen langdistanse på meg dagen etter. Og etter litt mer konsultasjon av fagfolk var det bare å innse at det mest fornuftige ville være å sette kursen hjemover til noen dager med avlasting og alternativ trening. Så nå er det bare å fordrive tida med de to sistnevnte syslene iallfall fram til jeg får skaden nærmere undersøkt på mandag.

Deretter blir forhåpentligvis fokus å bli helt kvitt skaden og komme i brukbar form til neste VM-samling om en drøy måned. Der venter også de 3 siste og avgjørende granskingsløpene før VM-uttaket. Jeg hadde selvsagt håpet å levere en god VM-søknad allerede denne uka, men nå blir det løpene i Latvia om en drøy måned som blir avgjørende for min del. Jeg innser at det kan bli tøft å komme med, siden flere løpere foreløpig har levert langt sterkere VM-søknader enn meg. Men jeg har på ingen måte gitt opp, og skal uansett gjøre et skikkelig forsøk på å overbevise ved neste anledning. Men først har jeg altså et, forhåpentligvis ikke altfor alvorlig, hælproblem som må løses.

Pinseløp på Kongsberg

Etter en periode med treningsfokus krydra med deltakelse i noen lokal løp og karuselløp, så jeg på Pinseløpene som en fin anledning til å komme litt mer i konkurransemodus igjen og få en status på formen. Jeg la imidlertid ikke inn noen spesiell oppladning til løpene, og delvis av den grunn valgte jeg å løpe bare det første og det siste løpet.

Etter Tiomila har jeg ikke vært helt i flytsonen o-teknisk. Det starta muligens med ei økt hvor jeg var litt for opptatt av å løpe fort, og dermed tok meg for liten tid til å orientere. Etter hvert har det så blitt mye negativ tilbakemelding til meg selv i skogen, usikkerheten har vokst, og dette har satt mer og mer preg på orienteringa mi. Før Pinseløpene var jeg riktignok egentlig ganske positiv etter et rimelig bra karuselløp tirsdagen før, men endte i stedet opp med årets (hittil) dårligste løp (kart her).

Det eneste positive med dette løpet var vel egentlig at jeg innså at jeg måtte ta grep. Heldigvis, om man kan si det sånn, har jeg vært borti tilsvarende situasjoner tidligere. Jeg vet derfor at det ofte fungerer for meg å gjøre det jeg kaller «å late som jeg kan det». Ut fra den treninga jeg har gjort, burde jeg jo kunne orientere. Men fordi det i slike situasjoner er vanskelig å overbevise seg selv om dette (løpet på lørdag var jo f.eks. ikke et spesielt overbevisende bevis), fungerer det bedre å si til meg selv at jeg skal orientere som om jeg har full kontroll og er på rett vei, og så får jeg heller bomme hvis det viser seg at jeg likevel ikke er god nok. Rett og slett gi litt mer blaffen i konsekvensene, som jo egentig ikke kan sies å være spesielt alvorlige (selv om det selvsagt alltid er kjedelig å bomme). Og denne tilnærminga fungerte heldigvis denne gangen også, og mandagens løp var et stort steg i riktig retning, selv om det stadig er litt å jobbe med før det blir virkelig bra.

Nå nærmer det seg årets første VM-samling i Latvia, med innlagte testløp for VM. For min del blir det viktig å få til gode prestasjoner der, siden jeg valgte å droppe kappløpet om en EM-plass. Jeg har trent mer eller mindre som planlagt etter påske, men det er alltid spennende å se om treninga også gir ønsket resultat. Jeg er også litt spent på om totalbelastningen har vært riktig. Etter nullpunktet for 4 år siden har jeg gradvis økt treningsbelastningen, og for hvert steg oppover er det alltid spennende å se om kroppen er med på notene. Og jeg er nå kommet til et punkt der man ikke lenger kan trene med overskudd hele veien om man skal ha ytterligere framgang. Dette gir jo litt større mulighet for å feile, og jeg må si jeg av og til savner en måler som kan si meg hvor jeg egentlig ligger på slitenhetsskalaen. Men nå høres det sikkert ut som jeg har trent helt på toppnivå i det siste – dit er det nok fortsatt et stykke igjen. Men håpet er jo at et lite steg opp treningsmessig fra i fjor også skal gi et lite steg opp formmessig.

KM mellomdistanse og ei god treningsuke

Eller, egentlig burde vel rekkefølgen i overskriften vært omvendt: Ei god treningsuke og KM mellomdistanse, for selv om det alltid er morsomt å kjempe om edelt metall, var det førstnevnte som var aller viktigst i forrige uke.

Men hva kjennetegner ei god treningsuke? Pr. nå er jeg inne i en periode med fokus på grunntrening, og da er selvsagt et visst volum på treninga av betydning. Men det aller viktigste for meg er å få gjennomført nøkkeløktene på en bra måte, og sist uke var dette framfor alt de o-tekniske øktene, samt ei intervalløkt på grus.

Intervalløkta kjørte jeg i lysløypa i Baneheia, og hvert drag bestod av ca. 7 1/2 min rundt terskelfart. Runden jeg løp er småkupert første del, deretter et parti med stigning, før den flater ut de siste par hundre meterne. Jeg har ikke løpt allverdens mange økter av denne typen etter skaden i vinter/vår, og merker at denne kombinasjonen av underlag og bevegelsesform før øyeblikket ikke helt kan kalles hjemmebane. Men det pleier jo å hjelpe å trene, så forhåpentligvis bedrer både fart og følelse seg etter hvert.

Når det gjelder de o-tekniske øktene, er jeg også i grunntreningsmodus om dagen. Effektiv orientering dreier seg jo, litt enkelt sagt, om å ligge på forskudd så man hele tiden vet hvor man skal, og så komme seg «dit» på raskest mulig vis. For å klare dette tror jeg mye handler om å ha de rette «verktøyene» tilgjengelig, og så bruke riktig verktøy til riktig tid. O-teknisk grunntrening dreier seg for min del mye om å utvikle og finslipe verktøyene – mens siste fase inn mot konkurranser har mer fokus på å time bruken av dem. Fokus denne uka var framfor alt på verktøyet «forenkling», som ikke nødvendigvis dreier seg om å bruke færrest mulig detaljer å orientere på, men vel så mye om å kjapt se struktur og mønster i terrenget, samt å bruke de riktige, og tilstrekkelig mange, detaljer, verken mer eller mindre. Sist uke hadde jeg 4 økter på kart: 2 i rolig tempo, der fokuset på forenkling var tydelig gjennom temaene karthusk/selvtegning av kart og ei rein karthuskøkt. At det ble karthusk på den andre økta, var nok mye fordi karthuskdelen ikke gikk så bra på den første, men jeg tror også dette er en bra måte å trene forenkling og kartblikk på, både fordi det er lettere å huske strekk hvis man klarer å se struktur i terrenget og lage en enkel plan, og fordi man er nødt til å se «aktivt» og konstruktivt på kartet når man i utgangspunktet bare har lov til å se på hvert strekk én gang. I tillegg føler jeg man får trent på å løfte blikket, fordi man rett og slett ikke har noe kart å se ned på, samt å stole på planen man har lagt (fordi man selvsagt ikke har lov til å konsultere kartet bare fordi man blir litt usikker).

I tillegg til de to rolige øktene løp jeg Sørlandskarusellen som ei terskeløkt, og, som nevnt i innledninga, KM mellomdistanse i «fri fart». Med referanse til det jeg skrev litt tidligere, at orientering dreier seg om å vite hvor man skal og så komme seg dit raskest mulig, hadde jeg nok på KM mellom litt i overkant mye fokus på «komme seg dit raskest mulig» uten at grunnlaget «å vite hvor man skal» alltid var helt til stede. Kort sagt tok jeg meg ikke alltid tid til å få en skikkelig grunnretning i kroppen, noe som viste seg å gi straff som fortjent. Løpet var riktignok langt fra noen katastrofe, men det må noen småjusteringer til ved neste anledning for at jeg skal kunne si meg helt fornøyd.

Tiomila

Sist helg var jeg i Sverige og løp Tiomila. Planen var egentlig bare å løpe førsteetappen i Damkavlen, men da jeg ble spurt om jeg var interessert i å løpe en kort nattetappe for herrelaget, fikk jeg en utfordring det var vanskelig å si nei til. Jeg takket derfor ja, forutsatt at jeg fikk lov til å spare litt krefter i Damkavlen ved å redusere litt på tempoet der. Noen vil sikkert si at jeg burde klare to o-løp på ei helg, men det var spesielt tre grunner til at jeg ville unngå dette denne gangen: For det første fordi løpene gikk med bare 12 timers mellomrom og uten ei god natts søvn mellom, for det andre fordi tempoet selvsagt ville bli en av mine store utfordringer på nattetappen, og jeg derfor ønsket å stille med friskest mulig bein, og for det tredje fordi jeg pga en litt trøblete seinvinter og vår generelt var litt usikker på form og løpsgrunnlag. I tillegg ville det jo faktisk mest sannsynlig bli morsommere for juniorjentene på etappene etter meg å løpe ut litt lenger bak framfor potensielt nær teten i stafetten, og jeg håpet også å minimere den økte sykdomsrisikoen ved å tilbringe natta løpende i skogen framfor i senga, ved å ha en litt mindre belastning i kroppen fra dagen før.

Helga startet med to dagers precamp torsdag og fredag, der jeg fikk et inntrykk av terrenget, og fikk lufta lykta litt og bekreftet at jeg iallfall ikke helt hadde glemt hvordan man finner fram om natta. Kart fra øktene her, her og her.

Så var det klart for damestafett. Laget var et Agder-mikslag (KOK, SSOK og Hisøy), og bestod av 3 juniorer og 2 veteraner. Jeg løp den første etappen, og etter litt mer stressmestringstrening enn planlagt før start (les mer her), kom jeg av gårde og gjennomførte omtrent som planlagt. Jeg prøvde å løpe offensivt teknisk, samtidig som jeg holdt litt igjen på farta, spesielt i motbakkene. Ved veksling var jeg nummer 56, drøyt 6 minutter bak, og etter solid gjennomføring av de andre jentene, endte vi til slutt på en fin 154.plass.

Så gjaldt det å komme seg tilbake til overnattinga, spise middag, kikke litt på damestafett og så komme seg i seng. Jeg er ikke allverdens god til å sove på uvante tidspunkter, men har trua på at det tross alt er ganske god hvile i å ligge i senga med øynene lukka. Og noe søvn ble det tydeligvis – jeg sov iallfall da klokka ringte 22:45. Etter å ha fått på meg klær og i meg mat, satte jeg så kurs mot arena sammen med 5.etappeløper Marius. Selv skulle jeg løpe 6.etappen.

Etter en veldig god innledning av Luis på 1.etappe, gikk det litt mer varierende for laget på de neste etappene, og da jeg løp ut var vi nede på en 40.plass, drøyt 47 minutter bak teten. Jeg løp ut uten øyekontakt med andre lag, og gjennomførte en stort sett sikker og god etappe uten, så vidt jeg vet, å se noen andre 6.etappeløpere (kart her). Ved veksling var jeg nummer 39, mens laget til slutt endte på en 47.plass, noe vi ikke kan si oss spesielt fornøyd med. Min egen etappe er jeg riktignok greit fornøyd med, og med denne nattas utgangspunkt, form og forberedelser, var det nok sånn omtrent det jeg var god for. Jeg hadde selvsagt håpa å gå ut i et felt og bli utfordra mer på fart, teknikk og stafettaktikk, men jeg var selvsagt også hele tida klar over at man må ta det utgangspunktet man får, og dermed innstilt og forberedt på å gjøre det beste ut av dette uansett. Så får vi se om det blir noen «neste gang» hvor jeg kanskje kan møte noen av disse utfordringene – det var iallfall en opplevelse som frista til gjentakelse.

Landslagssamling og Vårspretten

Denne uka var landslaget (A-gruppa og Frøene (eller Next Generation skog som det heter på delvis utenlandsk)) pluss EM-uttatte skogsløpere samlet i Fredrikstad. Jeg var først litt usikker på å dra på samling når jeg ikke skal løpe EM. Men siden beslutningen til slutt føltes så opplagt og riktig som den gjorde, føltes det også helt greit å dra på samling, og jeg så fram til gode økter i bart terreng. Jeg deltok fra onsdag til fredag, og fikk med meg gjennomløping av EM-test mellomdistanse, o-intervall, en dårlig gjennomført postplukk og en bra gjennomført postplukk. Jeg synes disse øktene ga meg et godt bilde av hva jeg må jobbe med framover, og merker at spesielt retningsløping og blikkbruk må drilles bedre, selv om det absolutt ikke er krisedårlig pr. nå. I tillegg var det hyggelig å treffe igjen de andre løperne og se at EM-løperne virka i godt humør og klare for mesterskap i Sveits om 3 uker.

Etter samlinga dro jeg for å besøk foreldrene mine i Drammen, men lørdag tok jeg en snartur ned til Østfold igjen for å løpe Vårspretten. Her gjennomførte jeg et greit løp med dagens utgangspunkt. Det er litt å plukke på både o- og løpsteknisk, samtidig som den generelle løpsformen må bedres, men jeg synes totalt sett løpet var et nytt steg i riktig retning. Så selv om resultatet og kilometertida bekreftet at det ikke er internasjonalt nivå over det jeg driver med om dagen, synes jeg utgangspunktet virker lovende dersom jeg får trent bra de neste ukene.

Nå er jeg på vei hjem igjen, og den neste halvannen uka er planen solid grunntrening på hjemmebane, før jeg setter kurs for Sverige og Tiomila. Selv om vi ikke har et lag som kan blande seg i toppen der, er dette en konkurranse jeg ser fram til og et av vårens høydepunkt.

Utsatt sesongstart

EM i Sveits i begynnelsen av mai var egentlig et av sesongens prioritet 2-mål, bak prioritet 1-målet VM i Latvia i august. Men denne helga går uttaksløpene til EM uten meg på startstreken.

Årsakene til dette er flere, men hovedårsaken er at jeg etter sykdoms- og skadeproblemene i februar og mars har kommet på etterskudd med form og trening. EM er ikke konkurranser man stiller opp i uten å ha et tilstrekkelig nivå inne, og i stedet for en desperat jakt på EM-billett og form den neste måneden, har jeg valgt å heller fokusere på å komme i bra trening igjen og få lagt et godt grunnlag fram mot VM i august. Om dette lykkes får vi se når den tid kommer, men foreløpig føles det som en veldig riktig beslutning.

Det er selvsagt ikke forbudt å løpe EM-uttaksløp selv om man ikke har EM-ambisjoner. Men i opptrappingsplanen jeg følger for øyeblikket kommer egentlig disse løpene 1-2 uker for tidlig, og jeg har derfor nå valgt å kjøre lavest mulig risiko ved å holde meg til denne planen. Dermed ble det i stedet klubbtrening i Høvåg i dag. Det ble aprils andre forsøk på å løpe fort i terrenget. Det første forsøket var ikke spesielt vellykka, men heldigvis hadde ei uke og to terrengøkter bedra forutsetningene litt siden forrige forsøk, og selv om det fortsatt mangler en god del på form og fart, kjentes det endelig ut som om jeg løp orientering igjen. Kart fra økta her.

Samling i Rogaland

Forrige uke skulle jeg egentlig vært med landslaget på EM-samling i Sveits. Men siden jeg for øyeblikket verken har prestasjonsnivå eller trening som egner seg på et landslag, var det en enkel beslutning å bli hjemme fra denne samlinga. Men siden jeg faktisk begynner å kunne løpe en del, og det fortsatt er en del snø her i Kristiansand, ble jeg med på første del av KOKs påskesamling i Rogaland. Samlinga skulle egentlig vært i Moss, men siden snøforholdene var mer gunstige mtp o-løp i vest, ble samlinga flytta til Ålgård og omegn.

Planen var å løpe ei økt om dagen, og det ble også fasiten. Lørdag starta samlinga med ei postplukkøkt i Vagleskogen. En liten, men fin skog, og ei økt som ga god anledning til å terpe postrutiner. Søndag starta dagen med ei økt i Njåskogen. Jeg løp økta som ei moderat hardøkt, den første av «godkjent» lengde til å kunne kalles ei skikkelig økt av denne typen (40 min). O-teknisk gikk det ok bortsett fra noen konsentrasjonsglipper mot slutten. Løpsformen kunne vel ikke akkurat kalles god, men det var iallfall gledelig at ryggen som har plaga meg noen uker nå, endelig begynner å komme seg. Kart kommer i arkivet 4.april. På ettermiddagen gikk jeg en kort «restitusjonstur» i deler av løypa de andre skulle løpe Tiotestløp i seinere på kvelden. Mandag avslutta jeg samlinga med korridor og postplukk i Sørmarka, før jeg satte kursen hjemover.

Alt i alt ei kort, men bra, samling for min del. Jeg har nå fått noen introøkter i mer eller mindre kontinentalt terreng de siste ukene, og siden beina også begynner å bli klar for det, ser jeg nå fram til å komme meg ut i nordisk terreng igjen også. Men de fleste steder er det jo litt snø som må vekk først, da… Uansett begynner det å likne noe treningsmessig igjen, og selv om løpsformen pr nå er temmelig laber, er det veldig oppmuntrende å faktisk kunne gjøre noe med dette igjen. Planen for de neste par ukene er å fortsette å trappe opp løpinga, både ved å løpe litt mer, litt fortere på noen av hardøktene og utvide repertoaret mtp underlag.

Nordjysk 2-dages og ned for telling igjen…

I helga var jeg med klubben på tur til Nordjysk 2-dages. På forhånd var jeg svært spent på hvordan spesielt ryggen ville fungere til løping på litt mer ujevnt underlag. Samtidig var jeg også spent på hvordan o-teknikken ville sitte etter over en måned uten trening med kart i handa.

Helga starta med fortrening i Ålbæk klitplantage, der jeg starta med å gå første halvdel av økta, før jeg økte farta til løp siste halvdel. Men «jogg» var nok egentlig en mer riktig betegnelse enn «løp», for ryggen var absolutt ikke god. Etter økta var jeg nok også litt for ivrig med mobilitetsøvelser på allerede sliten muskulatur, og ryggmuskelen gikk totalt i forsvarsmodus (les: krampe) resten av dagen. Andreøkta var uansett planlagt på spinningsykkel i stedet for nattløp pga kneet, så den økta fikk jeg iallfall gjennomført etter planen likevel.

Lørdag var det tid for langdistanse. Planen var å løpe rolig så langt jeg kom på ca. 1 time, men etter gårsdagen var jeg forberedt på at ryggen ikke ville fungere i det hele tatt. Men heldigvis gikk det bedre enn frykta, faktisk så bra at jeg kom meg gjennom hele løypa på en drøy time. Og, best av alt: Ryggen kjentes heller bedre enn verre ut i etterkant.

Søndag tok jeg derfor sjansen på å legge inn de 25 minuttene med moderat løping som stod som neste trinn i løpsopptrappinga etter kneskaden. Ut fra løypelengde og beregna kilometertid starta jeg derfor med å løpe rolig de første snaut 10 minuttene av løpet, før jeg økta farta noe. Å si at det gikk smertefritt, er å ta i litt, men det gikk iallfall greit nok. Og selv om det ble litt smårusk o-teknisk spesielt siste del av løypa, er jeg også veldig fornøyd med at o-teknikken fløyt så bra som den gjorde etter en lang pause. Men det gjorde det jo selvsagt litt enklere at tempoet ikke var så høyt.

Etter ei helg som etter hvert viste seg å bli et skritt i riktig retning, var jeg klar for å dra hjem og fortsette den positive trenden. Men allerede på vei til ferga begynte jeg å merke at noe ikke var helt som det skulle. Og, hvis noen la merke til det, kan jeg nok ha blitt mistenkt for å være ekstremt lite sjøsterk som begynte å spy allerede før ferga hadde lagt fra kai i Hirtshals – og det på en dag uten spesielt mye vind. Uansett ble hjemturen tilbrakt pendlende mellom toalettet og en nærliggende sofa, og gårsdagen ble tilbrakt på sofaen hjemme.

Formen begynner å komme seg nå, og jeg har håp om å komme i gang med litt fysisk fostring igjen i morgen. Men uansett var det lite velkomment med en nytt avbrekk i treninga generelt og i opptrappinga etter kneskaden spesielt. Men jeg har jo allerede forstått ei stund at vårsesongen ikke blir helt etter plan A, så fokus nå er å få orden på helsa og få lagt et godt grunnlag for å få mest mulig ut av del 2 av sesongen.

Tilbake på sporet?

Den siste uka har det heldigvis gått framover med kneskaden jeg fikk i starten av februar. Det går riktignok fortsatt litt opp og ned, men forrige uke kunne jeg løpe hver dag, så da begynner det jo å komme seg. Jeg har riktignok bare løpt rolig hittil, og det meste av løpinga har foregått på tredemølle. Valget av underlag har flere årsaker. I starten var det for å unngå nedoverbakker (og helt i starten også flatt) som var det som provoserte skaden mest. I starten av forrige uke var jeg egentlig klar for mer variert underlag, men pga vær og føre forble jeg inne noen dager til. Uka før hadde jeg pådratt meg en ny forkjølelse, som heldigvis var mer dominert av snørr og hosting enn dårlig form generelt, men som gjorde at jeg ville holde luftveiene unna det kalde været vi hadde da. I tillegg snødde det en del, og jeg var usikker på hvordan dårlig feste ville bli mottatt av kneskaden.

Mot helga kom jeg meg imidlertid endelig ut. Først en stake/skøyte-tur på torsdag, og så en løpetur på fredag. På løpeturen fredag var imidlertid ryggen vond, og den ble bare verre utover dagen. Jeg trodde først jeg kunne ha hosta på meg en skade, men årsaken er sannsynligvis et fall jeg hadde på ski for et par uker siden, som sammen med stakinga gjorde at en av musklene i ryggen etter hvert fikk nok. Og etter staking på trått føre torsdag, valgte den å si ettertrykkelig fra om dette. Dette betyr at jeg har trukket løpeturene innendørs igjen, siden løping på tredemølle gjør betydelig mindre vondt enn løping ute, og at jeg dessverre ikke får utnytta skiføret utenfor stuedøra akkurat nå. Men etter fysiobehandling og nytt øvelsesrepertoar i dag, håper jeg det kommer seg om noen dager.

Så status er vel at det kryper i riktig retning. Etter 2 veldig dårlige og ei halvdårlig treningsuke, fikk jeg iallfall trent brukbart med et par OK terskeløkter på spinningsykkelen sist uke. Så er det bare å krysse fingrene for at jeg kan fortsette å trappe opp løpinga – og at det ikke dukker opp altfor mange nye skader eller sykdommer. Jeg føler fortsatt ikke at jeg har kommet langt nok til å kunne gå ut av «skademodus», der målet er å bli skadefri og trenbar igjen, og over i «vanlig modus», der målet er å bli en bedre o-løper og forberede seg til sesongens mål. Men, i motsetning til for et par uker siden, føles sistnevnte modus mer innenfor rekkevidde nå, og jeg har et håp om å nå dit rundt påsketider. Men vi får nå se – jeg føler ikke alltid at jeg og skadene er helt enige om veien videre.

Mer trøbbel

De siste par ukene har ikke gått på skinner. For snaut to uker siden fikk jeg, som nevnt i forrige innlegg, problemer med en irritert seneskjede i det ene kneet. Få dager seinere gikk jeg så ned for telling med noe influensaliknende. Jeg får heldigvis sjelden verre sykdom enn relativt korte, greie forkjølelser, men denne gangen måtte jeg innse at jeg var truffet av et hakket tøffere virus, og jeg merker fortsatt at kroppen ikke er 100% restituert.

Kneskaden har dessverre også vist seg noe mer seigliva enn jeg hadde håp om. Dermed begrenser treninga seg for øyeblikket stort sett til korte økter på spinningsykkelen. Dette er selvsagt bedre enn ingenting, men form og styrke taper seg jo gradvis når man ikke får utfordra kroppen mer enn dette.

For øyeblikket er selvsagt hovedfokus å bli skadefri (og 100% frisk igjen). Men jeg ser jo allerede nå at problemene nok vil påvirke vårsesongen en god del. Mtp at jeg har en drøm og et mål om å nærme meg verdenstoppen igjen, er jeg avhengig av gode treningsperioder hvor jeg faktisk klarer å heve kapasiteten. Etter å ha brukt november og desember til å bygge opp treninga generelt, og noe mer løping på fast underlag enn det fjorårets hamstringskade tillot spesielt, var håpet at januar-mars kunne bli en slik treningsperiode. Pr. nå er det selvsagt umulig å si hvor lang tid det tar før jeg er i full trening igjen, og hvor mye dårligere jeg rekker å bli på den tida, men uansett må nok deler av vårsesongen nedprioriteres til fordel for gjenopptrening og så, forhåpenligvis, en god treningsperiode som kanskje kan resultere i et steg i riktig retning formmessig. Men vi får se – nye skader kan jo også lett dukke opp. Den tålmodige oppbygginga før jul ser jo egentlig bare ut til å ha forskjøvet problemet (skaden), så mulig «tren mens du kan» er en bedre taktikk tross alt.