Sesongpause og blikket mot 2019

Det har nå gått 2 uker siden jeg offisielt avslutta 2018-sesongen med NM-uka. På en måte var det jo litt brått og brutalt å avslutte sesongen der og da, når det fortsatt var en del potensiell moro igjen. Men det var jo ikke en beslutning jeg tok over natta, så selv om det der og da føltes litt surt, var jeg jo forberedt på dette, og var og er overbevist om at det var den mest fornuftige løsningen. En oppsummering av 2018-sesongen er på planleggingsstadiet, så sannsynligvis vil jeg legge ut dette i løpet av oktober en gang.

Forrige uke tok jeg det veldig rolig. Hovedregelen var maks ei økt om dagen og ingen hardøkter. De første dagene følte jeg meg faktisk også skikkelig sliten, men jeg antar dette var vel så mye mentalt som fysisk, og en reaksjon på at jeg gikk ut av forberede-meg-til-neste-konkurranse-mølla og tok meg tid til å slappe av. Men parallelt med de rolige dagene kom jeg i gang med et oppgradert styrketreningsprogram for hamstring. Hovedessensen i oppgraderinga er at jeg har bytta ut to av øvelsene med nye, og at jeg har økt belastninga, både i tyngde på øvelsene og hyppighet på øktene. Forhåpentligvis vil dette være rett medisin for å få hamstringen opp mot 100% nivå igjen.

Denne uka var planen å dra i gang litt mer systematisk trening igjen, og hovedfokus var på å få gjennomført 3 bra treningsdager i Østfold siste del av uka. Mandag kveld ble jeg imidlertid sår i halsen, og til tross for at jeg gnagde ingefær og knaska hvitløk hele kvelden, våkna jeg med dårligere hals og ikke helt maks form tirsdag morgen. Dermed ble det hviledag på tirsdag. Onsdag var så første planlagte Østfoldtreningsdag. Forkjølelsen var helt klart bedre enn tirsdag, men jeg var relativt spent på formen da jeg dro nedover. Kroppen fungerte imidlertid tålelig bra, og formpila fortsatte å peke i riktig retning selv om jeg trente mer eller mindre som planlagt, og jeg fikk dermed gjennomført omtrent de øktene jeg hadde sett for meg onsdag, torsdag og lørdag, mens fredag var alternativdag i etterkant av hamstringstyrkeøkta torsdag kveld. Øktene kan sees i kartarkivet her. For å få tilgang til kart og poster hadde jeg kjøpt tur-o-konvolutten til OK Moss, og i tillegg løp jeg ei direkteløype i KM natt i Sarpsborg og deltok på OK Moss sitt treningsløp.

Utbyttet av øktene synes jeg var bra mtp å samle timer i VM 2019-relevant terreng. Jeg merka imidlertid, spesielt på de litt hardere øktene, at det er litt uvant å gå over fra konkurransesesong, der fokus hele tida har vært på å få helheten til å fungere best mulig i hvert løp, til treningsmodus, der fokus mer er på enkeltmomenter og utvikling. Samtidig kan jeg ikke si annet enn at jeg gleder meg til å ha dette fokuset en periode nå. Og selv om hamstringstyrkeprogrammet legger noen begrensninger på muligheten til å trene konkurransefart de kommende ukene, tenker jeg at jeg vil prøve å utnytte muligheten til å innarbeide gode rutiner på rolige og moderate økter, som jeg så forhåpentligvis kan ta med meg over i enda høyere hastighet seinere i høst og vinter.

2 X NM-gull på Vegårshei

NM-uka er høydepunktet på den nasjonale terminlista, og dermed løp jeg ser fram til hvert år. Hvor godt forberedt jeg har stilt til start har selvsagt variert, både etter hvordan NM-uka har vært plassert i forhold til internasjonale konkurranser og etter hvor løpene har gått. Men som minimum har jeg vel studert gamle kart, pluss hatt et par økter i mer eller mindre relevant terreng nær bosted på det tidspunktet. Best forberedt har jeg selvsagt vært de gangene mesterskapet har gått på «hjemmebane», som i Klæbu/Bratsberg i 2001 og Konnerud i 2005. Siden Vegårshei ligger rundt 1,5 timers kjøring hjemmefra og, iallfall foreløpig, i et annet fylke, kan man vel neppe si at årets mesterskap gikk på hjemmebane. Men det var ifallfall nærme nok til at forberedelsene, målt i antall økter i relevant terreng, lå noe over normalen når det gjelder NM. Men forberedelsene hadde jo også vist at løpsterrenget sannsynligvis ville kunne karakteriseres som realt og variert skogsterreng, noe jeg antok mange ville beherske. Så jeg visste at målet om medalje på begge de individuelle distansene bare ville kunne nås ved gode gjennomføringer fra start til mål alle dager.

NM starta, som vanlig, med langdistansen på torsdagen. Der fikk vi servert ei real langdistanseløype, der det selvsagt gjaldt å velge riktig veivalg, men hvor det også var vel så viktig å gjennomføre veivalgene bra og velge gode traséer underveis. Jeg gjennomførte et for det meste solid løp, men hvor jeg, spesielt på 3 strekk, tapte tid på at jeg ikke klarte å være konsistent nok i gjennomføringa og trasévalgene underveis. Dette er momenter jeg tror også blir viktige i neste års VM, så her må det øves. Men løpet holdt til NM-gull med relativt klar margin foran Kamilla Olaussen og Marte Narum.

I mellomdistansekvalifiseringa på fredagen gjennomførte jeg et godt teknisk løp med håndbrekket en smule på fysisk. Så planen for finalen dagen etter var å repetere den tekniske gjennomføringa, men slippe opp håndbrekket. Her fikk vi servert ei svært variert løype, med skråli, koller, lettløpte partier, partier med kvist og tynningshogst, og en tøff fysisk avslutning med en del kupering og også noen veivalgsutfordringer. Jeg fikk en bra start med unntak av noen småfeil inn mot passering. Her ble jeg sekundert 7 sekunder bak Andrine Benjaminsen og 1 sekund foran Kamilla. Dessverre var jeg allerede ved passering temmelig kjørt i beina, og sisterunden ble en kamp for å holde farta oppe og hodet klart. Sistnevnte klarte jeg dessverre ikke helt, og etter 3 ganger rundt 15 sekunders tidstap (pluss en veivalgsfeil i samme størrelsesorden som jeg ikke visste om da) mistenkte jeg sterkt at gulltoget hadde gått. Og 4 poster før mål var jeg også nede på 3.plass, 33 sekunder bak Kamilla og 22 bak Andrine. Men takket være et riktig veivalg til 18.post, en god gjennomføring, feil fra de andres side og at jeg aldri ga opp, var 3.plassen snudd til 1.plass i mål, med 5 sekunders margin ned til Andrine. Det var virkelig en god følelse der og da å gå seirende ut av en slik sekundstrid, og veldig tilfredsstillende å få betalt for å ikke gi opp, men samtidig føles det også litt feil og ufortjent å vinne når man ikke var helt der man burde, verken fysisk eller teknisk. Men slik er jo idrett – det er sluttida på resultatlista som teller når medaljene skal deles ut.

Søndag var det klart for å bruke opp det som måtte være igjen av krefter på stafetten. Dette var faktisk første gang i min KOK-karriere at vi hadde fullt damelag i NM-stafetten. Lagets ambisjoner var først og fremt å fullføre og at juniorjentene på laget skulle samle nyttige erfaringer å putte i banken. Jeg hadde dermed ikke det store presset på meg fra lagets side på min 1.etappe. Men jeg hadde satt meg et personlig mål om å være først inn til veksling. Å nå dette målet skulle imidlertid ikke gå på bekostning av en trygg og sikker stafettgjennomføring, noe som betydde at det var forbudt å ta store sjanser underveis: Jeg skulle ikke først og fremst jobbe for å framprovosere muligheter til å komme fra, men heller prøve å være i posisjon og utnytte muligheter som temmelig sikkert ville oppstå underveis. Men denne dagen skulle det også vise seg at jeg ikke hadde brukt opp all flaksen dagen før. Etter en kontrollert åpning, der jeg lå litt avventende og observerte feltet, tok jeg kommandoen inn mot min 1.postgafling. Og med hjelp fra en gunstig gaflingsvariant fikk jeg relativt fort ei luke sammen med Ragne Wiklund fra Nydalens SK. Jeg vurderte å legge inn et rykk for å sikre luka, men bestemte meg for å bare kjøre jevnt siden det var såpass tidlig i løpet, og heller være våken for å legge inn en fartsøkning hvis Ragne og jeg hadde ulik gafling seinere i løpet. Men takket være at Ragne gjorde en feil til 5.posten, kunne jeg nå dagens mål ved å fullføre et jevnt og kontrollert løp via passering og inn til veksling. I mål endte laget på en 42.plass, som 37.beste klubblag, så nå har vi iallfall sikret oss et utgangspunkt vi kan prøve å forbedre til neste år.

Resultatmessig ble det dermed ei riktig god NM-uke for min del. Og selv om mellomdistansefinalen var litt under pari både fysisk og teknisk, og det fortsatt er litt å jobbe med når det gjelder langdistansegjennomføring, er jeg totalt sett egentlig rimelig godt fornøyd med prestasjonene også. Jeg klarte å fortsette trenden med mer eller mindre stabile gjennomføringer, og det er godt å ta med seg når man nå begynner å heve blikket mot neste sesong. Selv om det fortsatt er konkurranser igjen på terminlista, kommer jeg nemlig til å avslutte sesongen mer eller mindre nå etter NM. Hovedårsaken til dette er at jeg ønsker å få kontroll på en litt småtrøblete hamstring før treninga mot 2019 og VM på hjemmebane starter for alvor i månedsskiftet oktober/november. Det er den samme skaden som jeg slet med vinteren 2017, men situasjonen er heldigvis langt fra så ille som den var dengang. Skaden har nå latt seg holde greit i sjakk ved hjelp av noen mindre justeringer i treninga, men håpet er at en periode med litt mindre hard løping og mer fokus på styrketrening skal gi ytterligere redusert behov for justeringer når vintertreninga drar i gang for alvor.

NM-forberedelser

Det nærmer seg NM-uka på Vegårshei, og gårsdagen ble brukt til en treningsdag med KOK i relevant terreng. Dagen bestod av en mellomdistansetest ved Gryting rett over grensa til Gjerstad og ei postplukkløype litt sør for Vegårshei. Totalt sett har det blitt 12 økter i området rundt Vegårshei siden i fjor høst, både på egenhånd og med klubben. Og det kunne blitt enda noen flere, blant annet om jeg ikke hadde vært skada da vi hadde helgesamling der i juni. Men uansett tror jeg nå jeg kan si meg greit forberedt i NM-målestokk.

Etter den tøffe verdenscuphelga i Østfold tok jeg selvsagt først noen rolige dager. Deretter har jeg prøvd å trene brukbar mengde nå siste del av uka i et forsøkt på å bevare mest mulig form noen dager til. Det begynner jo å bli over en måned siden VM og formtoppen jeg la opp til der, og uten en ny treningsperiode er det jo et tidsspørsmål hvor lang tid det vil ta før formen virkelig begynner å falle. Men siden formen var ganske bra i Østfold sist helg, og det fortsatt kjennes rimelig greit, er jeg optimistisk mtp av den skal holde iallfall ei uke til. Og form er jo også mye en mental sak.

Og med kun 4 dager igjen er det jo også stort sett mentale forberedelser man fortsatt kan gjøre noe med. Så etter ei lett intervalløkt i morgen, er det stort sett kartforberedelser og taktikklegging som står på programmet. Men i tillegg kommer jeg også til å bruke tid på helt andre ting for å samle overskudd, både fysisk og mentalt.

Opptur i WC på hjemmebane

Verdenscup på hjemmebane er alltid litt spesielt, og årets runde i Aremark/Våler var selvsagt også et viktig steg på veien mot neste års VM i samme hjørne av landet. Etter tre svært intensive konkurransedager kan jeg se tilbake på fire mer eller mindre solid gjennomførte o-løp, og må dermed si meg bra fornøyd med helga.

Detaljer om løpene kommer etter hvert i kartarkivet mitt her, men jeg tar en rask oppsummering:

Fredag startet det med langdistanse i naboterrenget til fjorårets NM mellom/stafett. Etter å ha fått det tungt siste del av VM langdistanse, prøvde jeg denne gangen å åpne litt mer kontrollert. Det betalte seg vel med langt piggere bein og kropp siste del av løpet enn i Latvia, men samtidig følte jeg at jeg sleit litt med å gire skikkelig opp utover i løpet, så «prosjekt-bli-brukbar-på-langdistanse-igjen» fortsetter nok med en litt tøffere åpning på NM om halvannen uke. Ellers gjennomførte jeg et greit løp uten store feil, men der jeg en del steder tapte litt for mye på trasévalg og at jeg ikke klarte å utnytte de best løpbare mikrotraséene godt nok. Så her trengs det flere timer i Østfoldterreng. Men totalt sett ble det en 4.plass – noe ergerlige 10 sekunder bak 3.plassen – men på den annen side min nest beste internasjonale plassering i nyere tid.

Lørdagen starta med en kortdistanseprolog i Våler. Igjen gjennomførte jeg et stabilt løp, men hvor det gikk litt for mange sekunder på nøling og småsvinger i forhold til at terreng/løype var såpass enkle som de var. Dette skyldtes nok delvis at jeg hadde forventa mer uoversiktlig terreng og krevende orientering. Dermed hadde jeg kalkulert med at selv om prologen på mange måter ville være nøkkelen til en god jaktstart, og man dermed egentlig burde satse på å knipe flest mulig sekunder her, ville man lett kunne ødelegge alle muligheter ved å gå på en større bom om man tok for store sjanser i orienteringa. I mål ble det en delt 6.plass, 2.04 min bak.

Før jaktstarten seinere på dagen ble tidsavstandene fra prologen fordobla, og jeg gikk dermed ut drøye 4 minutter bak Tove Alexandersson i tet, men med relativt kort avstand opp til 4.plassen. Etter en solid innledning var jeg oppe på 4.plass, før jeg gjennomførte helgas desidert dårligste strekk og ble spist opp av ei gruppe som kom jagende bak. Deretter ble det et skikkelig kjør i kampen om den første plassen utenfor pallen resten av løypa. Kamilla Olaussen kom seg fri på et godt veivalg noen strekk fra mål og knep dermed 4.plassen, mens jeg fikk noen meter på resten av gruppa med en god trasé og offensiv løping inn mot nest siste post og ble dermed nr.5. Når det gjelder konseptet jaktstart i orientering har jeg foreløpig ikke gjort meg opp noen klar mening. Jeg er i utgangspunktet positiv til å gjøre noen forsøk med konseptet, men er samtidig skeptisk til om det er mulig å finne en form som gir en rettferdig konkurranseform som tar vare på essensen i orientering, og som samtidig beholder den enkelheten sett fra utsiden («førstemann i mål») som vel er en del av poenget med å innføre den. Og selv om jeg, slik konkurransen utviklet seg, hadde en spennende dag i skogen lørdag, synes jeg både konkurranseformen slik den ble gjennomført da og erfaringsgrunnlaget for å vurdere hva som kan fungere og ikke fungere, fortsatt er langt unna det punktet der man kan begynne å snakke om å lage en mesterskapsøvelse av det.

Etter ei kort natts søvn var det opp igjen søndag for å løpe stafett. Jeg løp på Norges 1.lag, bestående av Silje Ekroll Jahren, meg og Kamilla Olaussen i nevnte rekkefølge. Silje innleda stabilt og sendte meg ut på en 7.plass. Selv gjennomførte jeg et for det meste kontrollert og sikkert stafettløp, der jeg hele veien tok meg tid til å plante beina i bakken hvis jeg ble usikker, og kunne sende Kamilla ut på en 2.plass. Sverige i tet var det lite å gjøre med, men 2.plass i mål er vi veldig godt fornøyd med etter 4.plass både i EM (der jeg ikke løp) og VM.

Etter en veldig ustabil sesong fram til og med VM, med altfor varierende kvalitet på løpinga, var det deilig å få til ei hel helg med stort sett stabile gjennomføringer på et OK nivå. Selv om jeg fortsatt ser klare forbedringsområder, spesielt når det gjelder trasévalg, forenkling og fysisk kapasitet, tror jeg helgas prestasjoner speiler omtrent det nivået jeg har inne pr i dag, og da kan man ikke annet enn å være rimelig fornøyd. Nå skal man selvsagt ikke helt glemme hjemmebanefordelen ved å løpe i norsk terreng, men resultatmessig var helga også – selvsagt om man ser bort fra VM mellomdistanse i fjor – den beste i nyere tid. I fjor lå jeg mye og vaka rundt +/- 10.plass med gjennomsnittlige gjennomføringer i verdenscupen, så plasseringssifferrekka 4-6-4-2 i helga må kunne tolkes som et steg i riktig retning.

Seier i NM ultralang

Etter VM har jeg brukt en del tid på å evaluere og prøve å finne ut av hvorfor jeg ikke lyktes helt som jeg hadde ønska der. Og egentlig har det vel vært en evaluering av hele sesongen, i og med at det som skjedde i VM strengt tatt bare var en bekreftelse på en trend som har vart siden i vår. Resultatet er at jeg har funnet både noen mulige årsaker og idéer til hvordan jeg skal forbedre meg. Men det får jeg heller skrive mer om seinere. For sesongen er langt fra over, og selv om noen av forbedringsområdene jeg har sett meg ut vil kreve tid å jobbe med, håper jeg jo at noen av justeringene skal gi bedre resultater allerede nå i høst.

Høydepunktene i det som er igjen av o-sesongen, er helt klart verdenscupen i Østfold neste helg og NM-uka på Vegårshei et par uker seinere. Men allerede sist helg stod en NM-distanse for tur. På Modum i 2008 hadde jeg heldigvis ingen anelse om at det skulle gå 10 år før jeg stod på startstreken i NM ultralang neste gang. Men det ble fasiten etter først et par år med akillesproblemer, deretter noen år hvor kroppen absolutt ikke var med på den slags fysiske utskeielser, og så noen sesonger hvor jeg nok kunne tatt sjansen på å løpe, men hvor jeg valgte å holde meg på den sikre sida og vente til treningsgrunnlaget var på plass. Det var det vel strengt tatt i fjor, men da gikk mesterskapet under ei uke før verdenscup og VM-samling i Latvia, så da ble det å vente et år til. Men sist søndag stod jeg altså endelig på startstreken igjen på Høydalsmo. Jeg må si jeg var ganske spent på hvordan jeg ville stå distansen, spesielt etter å ha fått det veldig tungt siste del av langdistansen i VM. Jeg kan vel heller ikke si at jeg hadde tidligere ultraerfaring friskt i minne, og prøvde derfor å fritte ut Hans Gunnar Omdal for flest mulig tips og gode råd kvelden før.

Hvordan løpet gikk kan man lese mer om her. Kort oppsummert ble det et av de bedre løpene i år, selv om noen veivalgsfeil og småbommer inn i postene selvsagt trekker ned. Jeg valgte å løpe veldig kontrollert fysisk den første timen, samt at jeg var veldig påpasselig med å få i meg drikke og næring underveis. Dermed kom jeg i mål med følelsen av at jeg kunne pressa meg noe hardere underveis – men en hardere åpning kunne jo fort gitt en tyngre avslutning, så det er langt fra sikkert at dette hadde resultert i ei bedre sluttid. Og jeg er også selvsagt veldig fornøyd med at løpet holdt til seier og NM-gull. Selv om jeg sannsynligvis må opp ytterligere noen hakk både fysisk, teknisk og taktisk for å lykkes internasjonalt, var dette helt klart et steg i riktig retning i forhold til tidligere langdistanser i år.

Jeg, Øystein Halvorsen (som vant H21 sist det var lang-NM (ultralang) på Høydalsmo) og Sebastian Daland (som ble nr.2 i H19-20). Foto: Ingvild Mulen.

Fra årets (hittil) lengste konkurranser var det, etter noen rolige dager, tid for årets hittil kortest og samtidig også min debut i VABIKs terrengkarusell. Ukas løp gikk i Jegersberg og bestod av 4,2 km på sti og noe grus. Man kan løpe både med og uten tidtaking, og startene med tid foregår i selvvalgte puljer med 3 minutters mellomrom. Både fordi det passa best denne dagen, og fordi det stod på nettet at det kunne være mye trengsel i de første puljene, valgte jeg å starte relativt seint. Etter å ha observert løpet i går, tror jeg imidlertid jeg vil gå for en tidlig start neste gang: Både fordi det stort sett er da de beste starter, og fordi det ikke så ut til å være problematisk mye folk på hver start. Men selv om det i stor grad ble et sololøp for min del, der de jeg passerte underveis løp betydelig saktere, gjorde kampen mot klokka at det likevel ble ei god hardøkt med litt ekstra trøkk i forhold til ei vanlig treningsøkt. Med tida 18.15 var jeg 6 sekunder bak Trine Mjåland som vant, så det kunne jo blitt en artig duell om vi hadde starta i samme pulje – men det får bli en annen gang.

De neste dagene er planen å holde treningstrøkket brukbart oppe fram til tirsdag, og så ta en par lette dager for å få overskudd til verdenscupen som innledes med langdistanse neste fredag, før det er tid for prolog og jaktstart lørdag og stafett søndag. De to sistnevnte løpene sendes for øvrig på NRK, jaktstarten fra kl.17.00 lørdag og stafettene kl.10.00 på søndagen.

 

Fiasko i VM

For andre gang i karrieren endte VM i total skuffelse. Forrige gang var i Sverige i 2004, i en sesong som forøvrig var frustrerende lik 2018-sesongen hittil. Der det teknisk og fysisk ikke er noe som tilsier at jeg ikke skal klare å prestere minst på nivå med fjorårssesongen, men hvor jeg bare helt unntaksvis får det ut i konkurranser.

Mer om løpene kommer jeg til å legge ut i kartarkivet i løpet av et par dager. Men kort oppsummert var plasseringsserien 8 – 4 – 11 på mellom – stafett – lang helt klart noe under det jeg hadde håpa på. Og framfor alt er jeg misfornøyd med egne prestasjoner. 80-90 % av løpet på medalje-/topp 6-nivå (hhv mellom/lang) holder selvsagt ikke når de resterende 10-20 % ikke likner grisen. På langdistansen har jeg nok litt å hente også på taktisk gjennomføring (veivalg, disponering av løpet, drikke-/næringsinntak), men ellers følte jeg at teknikk og fysikk helt klart var gode nok til å løpe på samme nivå også på de siste prosentene av løpet. I stedet ødela jeg for meg selv ved å la usikkerhet påvirke avgjørelsene mine i altfor stor grad.

Jeg skal selvsagt gjøre mitt beste for å komme sterkere tilbake ved neste korsvei, men inntil da kan kan jeg bare beklage til de som trodde på meg og heia på meg, og spesielt til de som har brukt tid og ressurser på å hjelpe meg i forberedelsene. Gode hjelpere er gull verdt, men dermed føles det jo også ekstra tungt å ikke klare å levere.

Oppdatert: Kart med veivalg og kommentarer i kartarkivet.

VM-forberedelser og debut i Espe rundt

VM begynner nå for alvor å nærme seg. Om ei uke er mesterskapet allerede godt i gang, selv om det fortsatt vil drøye enda to dager før jeg selv skal i aksjon på mellomdistansen, og ytterligere to dager til stafetten. Etter at samlinga og VM-testløpene i Latvia var over for snaut 3 uker siden, har hovedfokus vært på å bli best mulig forberedt til disse to løpene.

Etter testløpene la jeg først inn et par rolige dager for å sikre at overskuddet var greit. Den neste halvannen uka var fokus på mengdetrening. De lengste turene foregikk stort sett på sykkel og rulleski, mens hardøkter, o-økter og noen kortere langturer foregikk på beina. Denne måten å trene på er noe jeg har lyktes bra med tidligere i karrieren, og som jeg har gått mer og mer tilbake til nå i sommer. Men treninga mi generelt, og om dette er noe jeg kommer til å fortsette med, vil jeg heller skrive mer om seinere. I løpet av mengdeperioden hadde jeg totalt 5 hardøkter, hvorav 3 på kart. En av disse var en o-intervall med Andrine Benjaminsen på Konnerud. I tillegg til ei generelt bra økt med et visst snev av VM-relevans, fikk jeg der også ei økt med litt stafettfokus, noe det kan være vanskeligere å få lagt inn i øktene man trener alene.  4 av 5 økter var kontrollerte omkring terskel, mens jeg også hadde en hardere bakkeintervall etter oppskrift fra «gamle dager»: 6*4 minutter med 3 minutters pause, der jeg kjørte jevnt hardt de to første dragene og så opp mot maks siste halvdel av de fire siste. Målet var å komme ut av denne perioden med mye god trening i beina, men samtidig med nok overskudd til å få gjennomført neste fase av treningsplanen med god kvalitet.

«Neste fase» er altså det jeg har gjort denne uka, der fokuset ikke har vært på mengde, men derimot på å få kjørt gode, tøffe hardøkter. Tirsdag og lørdag stod det mellomdistansetestløp på planen, mens jeg torsdag løp et lokalt terrengløp, Espe rundt, på Birkeland. Dette er egentlig et genialt konsept, med ei fast løype som løpes hver torsdag fra påske til elgjakta. Jeg har lenge hatt lyst til å løpe dette løpet, spesielt siden det er ei løype som burde passe bra for o-løpere, med 7,05 km hovedsaklig på småstier og nok av både opp og ned underveis. Løyperekordene vitner da også om dette, der Hans Gunnar Omdal har herrerekorden (28.51) og Fanny Horn Birkeland damerekorden (33.38).

Løypa i Espe rundt:

Ivar Skåre sitt bilde.

Uten å ha løpt løypa før, hadde jeg selvsagt egentlig ikke peiling på om løyperekorden var et realistisk mål, men jeg hadde jo et håp om å være i nærheten. Tørre og fine forhold var det iallfall, men temperatur i helt øvre ende av 20-tallet kunne derimot ikke sies å tale til fordel for de gode tider. Og etter å ha løpt et jevnt greit løp, alene fra rundt 1,5 km, der jeg merka at det ble tøffere å holde tempoet siste del, men heldigvis ikke gikk på noen helsprekk, kom jeg inn på tida 34.29. Det er jeg greit fornøyd med, forholdene tatt i betraktning, og hva jeg kunne klart i kjøligere vær gidder jeg ikke å spekulere i nå, men håper derimot å få testa det i praksis seinere i høst.

De to mellomdistanseøktene denne uka ønska jeg å gjøre mest mulig konkurranselike. Det beste ville selvsagt vært å hatt noen virkelige o-løp å delta i, men siden det ikke er flust med o-løp i området på denne tida av året, ble løsningen å få til to økter med en ramme som simulerte de aspektene ved o-løp jeg ønska å trene på. Dette betydde blant annet at jeg prioriterte løyper av riktig karakter og lengde, og med skikkelige postmarkeringer, framfor at terrenget på død og liv skulle være mest mulig VM-relevant. For å få opp den rette spenninga før start, brukte jeg forberedelser som det viktigst virkemiddelet. Jo mer innsats jeg legger i ei økt, jo viktigere føler jeg at økta er, som hovedregel. På dette punktet hjalp det selvsagt også mye å minne seg selv på at dette var de to eneste og siste fullskala treningsmulighetene jeg hadde igjen før VM. Og selv om det selvsagt er vanskelig, og egentlig ikke et mål i seg selv, å simulere en VM-situasjon fullt ut, følte jeg iallfall at jeg klarte å få til omtrent det jeg hadde håpa på disse øktene, og at de sånn sett ble to veldig gode og nyttige gjennomkjøringer.

Den første mellomdistansen løp jeg på Vegårshei, i ei av treningsløypene til NM. Den kunne vel dermed selvsagt ikke sies å være spesielt relevant terrengmessig, men det er jo heller ikke bortkasta med ei ny NM-relevant økt i banken. Til den andre mellomdistansen var jeg så heldig å få spesiallaget ei økt i Agders Baltikum, også kalt Birkeland, noen kilometer sør for der jeg løp siste økta før VM i Estland i fjor. Her har terrenget faktisk en del fellestrekk med det man kan møte i det virkelige Baltikum, med jevnt over fin bunn, men vegetasjon som gir svært ulike grader av framkommelighet og sikt. Steinstørrelsen på kartet var tidvis også i nærheten av latvisk nivå, men her er det fortsatt litt «å lære» fra originalen i øst.

Men nå er denne fasen av VM-planen også historie, og neste del av planen er nå noen helt rolige dager for å samle overskudd og få full effekt av den treninga som er lagt ned. Dette er faktisk en av de mest krevende fasene reint mentalt, idet man må prøve å beholde trua på at man nå faktisk blir bedre av å ikke trene. Men samtidig får jeg nå også mer tid og overskudd til å jobbe med VM-kartene og mentale forberedelser, etter at hovedfokus de siste 3 ukene har vært på best mulig gjennomføring av den daglige treninga.

VM-samling og VM-uttak

Den siste drøye uka har jeg tilbrakt i Latvia, først på samling og deretter på VM-testløp med landslaget.

Etter O-festivalen var jeg, som nevnt i forrige innlegg, inne på tanken å gi opp forsøket på å komme til VM i år. Men siden jeg faktisk bestemte meg for å gjøre et forsøk, gjaldt det å bruke treningsdagene i Latvia best mulig. Der hadde jeg dermed et todelt fokus: For det første å lære mest mulig om og bli best mulig til å finne raskt fram i latvisk terreng, og for det andre å bygge mest mulig selvtillit inn mot VM-testløpene mot slutten av samlinga. Og selv om langt fra alt var perfekt, klarte jeg å løpe mer stabilt og bedre o-teknisk enn jeg har gjort på en stund, noe som selvsagt var positivt for selvtilliten.

Det første av testløpene på samlinga var en intern stafettest på onsdagen (kart her). Her følte jeg at jeg fikk lagt inn en god VM-søknad, med stort sett trygg og sikker løping, samt at jeg klarte å utnytte muligheter som oppstod underveis til å komme først i mål på begge drag. Samtidig følte jeg meg langt fra sikker på en VM-plass, siden en slik test som dette aldri blir rettferdig i den forstand at man har ulike startutgangspunkt og ulike gaflinger, og dermed høyst sannsynlig bare ville blir brukt sammen med en god porsjon av såkalt skjønn.

Etter et par litt lettere dager for å samle overskudd, var det så tid for testløp på mellom- og langdistanse, arrangert av VM-arrangørene. I lørdagens løp klarte jeg heldigvis å bygge videre på den gode starten fra O-festivalmellomdistanse 2 uker før, og selv om løpet ikke var helt reint, var det iallfall årsbeste på distansen og holdt til seier i denne løypa (kart her).

Dagen etter var det så tid for langdistanse. Etter en oppløftende mellomdistanse var jeg positiv, men skjerpa, før løpet. Men dessverre falt jeg litt tilbake til «gamle synder» med ubesluttsom og usikker løping. Tross at jeg klarte å holde moralen brukbart oppe gjennom løypa, klarte jeg aldri å snu det gale tankesettet, og løpet ble derfor preget av en drøss feil på 15-45 sekunder på grunn av manglende plan, veksling mellom veivalg og denslags, samt en stor feil som alene kosta meg rundt 2 minutter (kart her). Dermed ble det en 7.plass i løypa, som 3. beste norsk løper.

Etter disse prestasjonene (eller mangel på sådanne) ble jeg tatt ut til å løpe mellomdistanse og stafett i VM. Det er jeg selvsagt fornøyd med, spesielt mtp hvordan situasjonen var for et par uker siden. Samtidig er jeg også skuffa over å ikke få løpe langdistansen. Først og fremst er jeg selvsagt skuffa over mitt eget dårlige langdistansetestløp, spesielt siden jeg tror det var små justeringer som skulle til for at løpet hadde blitt langt bedre. Uten langdistansemeritter fra tidligere i sesongen visste jeg jo at jeg sannsynligvis ikke kom med med gårsdagens resultat, men som 3.beste norske løper i uttaksløpet, og med en 5.plass fra langdistansen i WC-avslutningen i fjor, hadde jeg jo et lite håp. Men det er jo bare å registrere at selv om jeg selv synes jeg sliter med å tro på meg selv innimellom, finnes det de som har enda mindre tro på meg, og så må jeg bare prøve å bruke neste langdistansesjanse bedre enn det jeg gjorde i går.

Men først venter altså nå en måned med mellomdistanse- og stafettfokus. I tillegg til å finpusse teknikk og taktikk inn mot disse to løpene, skal jeg selvsagt også prøve å komme i best mulig form fysisk. Tross at jeg måtte levere i disse siste testløpene for å komme med, har jeg tatt sjansen på å spare formtoppinga, og jeg håper dermed å kunne heve formen noen hakk i ukene som kommer.

 

O-festivalen – på tide å avslutte sesongen?

Målet for O-festivalen var å fortsette den positive trenden fra Venla, og få til årsbeste også på de to individuelle skogsdistansene. Årsbeste på langdistanse ble det (nødvendigvis), mens mellomdistansen ble et løp for glemmeboka.

Ikke helt fornøyd etter mellomdistansen… (foto: Lucie Størmer)

De siste årene, ettersom jeg gradvis har kunnet trene mer igjen og formen har kommet seg steg for steg, har det vært relativt lett å ble ferdig med dårlige løp. Det viktigste er jo tross alt at kroppen fungerer og at man kan ta seg en treningstur (eller andre fysiske utskeielser) omtrent når man selv vil. Men med bedre form kommer også ambisjonene, og det blir dermed vanskeligere og vanskeligere å holde fokus på dette perspektivet. Og når denne sesongen har bydd på stagnasjon, etter 3 år med mer eller mindre kontinuerlig framgang, må jeg innrømme at jeg har hatt mine stunder med både frustrasjon og usikkerhet.

Hva som er årsaken(e) til at det har butta litt denne sesongen, har jeg foreløpig ikke noe fullgodt svar på. Når det gjelder den fysisk treninga, kan det selvsagt ha spilt inn at jeg gikk med lave jernlagre en litt for lang periode tidlig på vinteren, og at februar og mars ble oppstykket av flere runder med sykdom og skader. Men like sannsylig er det nok at treningsbelastningen rett og slett ikke har vært høy nok i forhold til nivået jeg er på nå. Men enda mer frustrerende enn at den fysiske formen i beste fall nærmer seg fjorårsnivå, er den håpløst dårlige og ustabile orienteringa jeg har prestert i år. Og det etter en høst og vinter hvor jeg egentlig har jobba mer systematisk med o-teknikken enn på flere år, og hvor jeg en periode i vinter virkelig følte jeg hadde tatt et steg fra i fjor. Det gikk forsåvidt ikke så verst da jeg kom i gang igjen etter snø og skade i april, men i mai mista jeg flyten totalt, og selv om pila egentlig har pekt litt oppover igjen i juni, er løpinga fortsatt stabilt ustabil, om man kan si det sånn – noe O-festivalen var et godt bevis på.

Langdistansen er jeg egentlig brukbart fornøyd med. Selv om det mangla noen minutter på å kunne kalle løpet virkelig bra, er jeg godt fornøyd med store deler av løpet. Farta burde selvsagt også vært noe bedre, men på kort sikt kan man jo ikke annet enn å godta den farta man har. Og dessuten er det vel bare å innse at det (dessverre) har blitt litt for få langdistanser på meg de siste årene til å beherske distansen helt til fingerspissene. Men årets første langdistanse blir forhåpentligvis ikke årets siste. Kart her.

Mellomdistansen gidder jeg ikke skrive så mye om, bortsett fra at jeg ødela løpet med en totalt idiotisk feil (kart her). Løpet ble også dråpen som fikk begeret til å renne litt over etter en frustrerende vårsesong, og de første dagene etter løpet vurderte jeg sterkt å kutte vårsesongen her og nå. Men etter å ha tenkt litt og vurdert kort- og langsiktige konsekvenser, har jeg landet på å gjøre et forsøk på å kvalifisere meg til VM og, hvis jeg lykkes med det, å skrape sammen det beste jeg kan av form til løpene der. Så får det heller bli en grundig evaluering i etterkant, som forhåpentligvis kan resultere i ny framgang på litt lengre sikt.

 

Opptur på Venla

Etter å ha avbrutt samlinga i Latvia for drøyt to uker siden på grunn av en vond hæl, dro jeg hjem for å få sjekka opp skaden hos fagfolk. Det viste seg heldigvis «bare» å dreie seg om en irritasjon rundt festet til akillesen, og etter ei uke med alternativ trening kunne jeg prøve meg på litt løping igjen. Alternativ-uka ble forøvrig brukt til å sette ny mengderekord i «moderne tid». Nå er forsåvidt ikke mengde noe mål i seg selv (innholdet er viktigere, selv om innholdet selvsagt også må ha riktig mengde), og jeg trente ikke mer enn det som vel kunne være ei standard grunntreningsuke for noen år tilbake, men samtidig er slike «rekorder» for meg også små milepæler som holder liv i håpet om at det fortsatt kan være mulig å trene på topp internasjonalt nivå igjen.

Løpsopptrappinga gikk denne gangen heldigvis over all forventning, og tidlig i forrige uke tok jeg avgjørelsen om å dra til Finland for å løpe Venla. Der hadde vi, i motsetning til på 10mila hvor vi hadde mikslag med to andre Sørlandsklubber, i år reint klubblag. Med god spredning både i erfaring og alder, var hovedmålet til laget å fullføre og at alle skulle ha det gøy underveis. Jeg skulle løpe 1.etappe, og i tillegg til at jeg selvsagt ønsket å gjøre en bra jobb for laget, var løpet en viktig formsjekk etter en delvis trå vår formmessig. Hvis bein og o-teknikk fortsatt befant seg på gjennomsnittsnivået for mai, ville jeg rett og slett ha alvorlig dårlig tid til VM-granskningsløpene om snaut 3 uker.

Igjen ble jeg imidlertid positivt overraska, og etter et solid løp med kun mindre feil, kunne jeg løpe først inn til veksling, rundt 20 sekunder foran Alfta ÖSA. Kart her. Så vidt jeg vet nådde vi også lagmålet vårt, og vi kom i mål på en 625.plass. Erfaringsmessig skal man imidlertid ikke hause opp et slikt løp altfor mye: I tillegg til at man ikke møter de aller beste løperne på 1.etappe og at jobben for mange av tetlagene er å være med (ikke nødvendigvis først), har jeg flere ganger erfart at løp jeg presterer i stafetter ikke alltid er representative for det generelle nivået mitt. Men i forhold til sesongen hittil var dette helt klart et steg i riktig retning.

Nå venter ei middels treningsuke hjemme, før jeg til helga setter kurs for Bærum og O-festivalen (apropos Bærum, presterte en av reporterne på TV-sendinga fra Venla å betegne meg som tidligere landslagsløper fra Bærum. Med fare for å bli beskyldt for å sette folk i bås, ble jeg, som opprinnelig drammenser, selvsagt mest fornærma over sistnevnte: Å blir assosiert med Bærums-sossen (men til mitt forsvar skal sies at jeg var så heldig å vokse opp i et miljø der «soss» var et skjellsord og man burde ha en god unnskyldning for å gå i merkeklær (det gikk til nød hvis de var arvegods), og der Bærum var selve kroneksempelet på et sossested)). Der er planen å løpe lang- og mellomdistanse, og det blir spennende å se om jeg klarer å overføre den positive tendensen fra helga også til individuelle løp.