Å Mislykkes

Jeg synes alltid det er ekstra morsomt å lykkes når man er godt forberedt. Det å jobbe målretta mot en oppgave over tid, og så klare å sette det hele sammen, prestere opp mot sitt beste og få et tilfredsstillende resultat på «eksamensdagen», er noe av essensen i det som motiverer meg til å bruke såpass mye tid på orientering som jeg faktisk gjør. Dette gir meg en stor tilfredsstillelse, og er vel på en måte avhengighetsdannende, idet slike opplevelser bidrar til en sterk lyst til å gjenta det hele for å få samme opplevelse en gang til. Og enda en gang.

Men av og til mislykkes man. Og da blir plutselig forberedelsene en følelsesforsterker i motsatt ende av skalaen. Når man har hatt noe som et stort, altoverskyggende mål over lang tid, og brukt hver eneste dag det siste året på å forberede seg, etter beste forstand og evne, til dette målet, blir nedturen langt større enn om man hadde stilt opp mer eller mindre uforberedt. Jo, mer energi og «sjel» man har lagt i forberedelsene, jo mer svir nederlaget, og man sitter igjen med en flau og vond følelse av å ha dumma seg loddrett ut (noe man forsåvidt også har gjort, idet man bør lykkes om man er godt forberedt).

To uker etter VM er det fortsatt følelsen av mislykkethet og frustrasjon som dominerer. Det er selvsagt greit å holde et visst perspektiv på det hele, det dreier seg jo om en idrettskonkurranse og det eneste som er knust er mine drømmer, noe som spiller forsvinnende liten, om i det hele tatt noen, rolle i en større sammenheng. Jeg tror også det er viktig å ikke grave seg ned i bitterhet og selvmedlidenhet, men se at jeg gikk totalt frivillig inn i dette prosjektet, var klar over «risikoen» (det hadde jo ikke vært like gøy å lykkes hvis det var altfor enkelt heller), og innse at det endelige resultatet sannsynligvis kom som en dårlig miks av egne feilgrep (som jeg selvsagt må prøve å lære av) og faktorer jeg faktisk ikke hadde helt kontroll over selv.

Jeg skrev en foreløpig oppsummering rett etter mellomdistansen, publisert i forrige blogginnlegg. Hovedkonklusjonene pr i dag er vel fortsatt i stor grad de sammen, selv om jeg nå føler jeg har fått litt bedre oversikt over helheten, og det har dukket opp enkelte oppklarende ting i etterkant. Beskrivelsen av selve løpene, og hva jeg gjorde av dumheter der, kan eventuelt leses om i kartarkivet mitt. Men om man ser litt overordna på det, er det i etterkant lett å se at jeg egentlig aldri kom til start i posisjon til å kjempe om det som var målet mitt på langdistansen: En medalje. Det samme var forsåvidt tilfelle for mellomdistansen (både når det gjelder eget resultatmål og mangel på posisjon), men her er bildet litt mer komplisert, idet jeg tror jeg kunne vært i posisjon til å kjempe om en medalje gitt at jeg hadde stått over langdistansen, og dermed stilt til start med de samme beina som jeg starta langdistansen med. Men i og med at dette ikke er etterprøvbart i praksis, blir det uansett bare spekulasjoner.

Så hvorfor kom jeg meg aldri på startstreken i posisjon til å kjempe om de gjeveste plasseringene? Jeg tror hovedårsaken er todelt, og kort sagt kan oppsummeres som for dårlig form og for vonde bein. I begge tilfeller sitter jeg med en følelse av at det ikke nødvendigvis var så mye som skulle til før det hadde vippa riktig i stedet for feil vei (men igjen er dette noe man aldri får svar på), mens den viktigste «feilen» jeg gjorde i begge tilfeller, sannsynligvis var å operere med litt for høy grunnleggende risiko.

Når det gjelder formen, var det jo et bevisst valg å gå «all in» i forsøket på å gjøre meg selv konkurransedyktig også på langdistansen. Hovedvirkemiddelet var å gå tilbake til den treninga som virka sist jeg var på dette nivået, mens «risikoen» lå i at det er hårfine (og ikke fullt klarlagte) forskjeller mellom denne treninga og det jeg gjorde i forkant av smellen jeg gikk på i 2011. Jeg var derfor bevisst på at jeg kanskje måtte justere underveis, men med manglende erfaring med når det faktisk er riktig og nødvendig å justere. Vel, som jeg allerede har skrevet om i forrige innlegg, var treningsopplegget en suksess fra oktober til mars, mens jeg i mars var litt for treg til å skjønne at det måtte justeringer til. Jeg tok det riktignok alvorlig da jeg innså at ting var i ferd med å gå i helt feil retning, men nå i ettertid er det vel likevel grunn til å tro at jeg ikke ga kroppen helt nok tid til å hente seg inn før jeg satte i gang igjen. Noe av utfordringen i etterkant har vært at ting sjelden har vært skikkelig dårlig, noe som hadde vært et klart signal om å stoppe opp. Det har vært økter og treningsuker som har vært lovende, hvor jeg synes kroppen har svart greit, men så har det likevel aldri vært noen å hente når jeg så har skullet ta ut gevinsten av treninga.

Skaden i sete/bekken har jeg også omtalt tidligere, så jeg skal ikke bruke så mye tid på den her. Men også her tror jeg den viktigste endringen jeg eventuelt kunne gjort, ligger i den grunnleggende «risikoen» man tillater, her i form av hvor mye smerte man mener det er akseptabelt å løpe med over tid. Og at det her, selv om jeg ikke liker å bruke uttrykket uflaks, iallfall var en grad av tilfeldighet med i å bestemme det endelige utfallet. Det var først på VM (eller rett i forkant om man er av den mistenksomme typen) at det oppstod skjellig grunn til mistanke om at det kunne være noe mer ved skaden enn man hittil hadde oppdaga, og da var det jo uansett for seint å gjøre noe annet enn å kjøre på og håpe det beste.

Vel, nå er VM 2019 uansett historie, så hva skjer videre? Først og fremst må jeg prøve å bli kvitt seteskaden og få nullstilt kroppen så den er klar for litt mer trening igjen. Selv om jeg nå har fått en (forhåpentligvis riktig) diagnose på plagene i setet, er det dessverre ingen quick fix på dette, og det har selvsagt ikke blitt bedre av at jeg har løpt og provosert det daglig et par måneders tid. Så for tida er det korte, rolige økter som gjelder for min del, flest alternative, men også noen korte joggeturer. Noen NM-uke blir det dessverre ikke på meg i år, og høyst sannsynlig heller ingen andre o-løp av betydning nå i høst. Om man ser litt lenger, vil jeg vel, etter årets fiasko, uansett framstå som totalt uten troverdighet hvis jeg påberoper meg noe som helst av ambisjoner i framtidige mesterskap. Så jeg avslutter bare der jeg starta dette innlegget, og konstaterer at det er vanskelig å kvitte seg med en godt inngrodd avhengighet.

Skuffende VM

VM på hjemmebane ble dessverre langt fra det mesterskapet jeg hadde håpa på. En 15. og en 12.plass fra henholdsvis lang- og mellomdistansen ble beholdningen, resultater jeg bare må si jeg er ekstremt skuffa over. Jeg er jo først og fremst skuffa for egen del, idet jeg var milevis fra å nå det medaljemålet jeg har jobba mot de siste 2 årene. Men det er jo også veldig kjedelig å skuffe alle som har hjulpet og støtta meg, både i klubben min FSK og på hjemmebane, samt å ikke få anledning til å glede alle som var møtt fram for å heie på arenaen på Mørk gård.

Årsakene til at jeg mislyktes må jeg selvsagt analysere og grave nøyere i for å få full klarhet i (hvis det er mulig). Kanskje skriver jeg mer om dette seinere, men foreløpig nøyer jeg meg med å gjengi den foreløpige oppsummeringa jeg skrev i kartarkivet mitt i går kveld:

Sånn umiddelbart sitter jeg med en følelse av at iallfall noe av årsaken ligger i summen av «småproblemene» som har dukka opp de siste 5 månedene.

Etter sesongen i fjor visste jeg at jeg måtte øke treningsbelastningen for å kunne nå målet om å kjempe om en medalje også på langdistansen. Jeg var selvsagt spent på hvordan kroppen ville reagere på dette, men fra oktober til starten av mars var egentlig tilbakemeldinga hovesakelig positiv, men jevn framgang på intervalløktene, samtidig som jeg også følte meg sterk på de fleste terrengøktene. I denne perioden fikk jeg også lagt ned et solid antall økter i Østfoldterreng, supplert med gode økter også i periodene jeg var hjemme. Etter dette har imidlertid ikke ting gått like glatt. I forbindelse med den første landslagssamling i mars bikka det litt over treningsmessig, og jeg måtte roe ned noen uker. Selv om det ganske raskt begynte å fungere bedre igjen, har jeg etter dette aldri funnet tilbake til den samme flyten og framgangen i treninga, selv om jeg periodevis føler jeg har trent bra og at kroppen har respondert greit. I slutten av april og starten av mai fikk jeg også gjennomført noen stabilt ganske bra konkurranser, og selvtilliten og tryggheten o-teknisk føltes derfor bra. Verdenscupen i Finland skulle være et viktig delmål på vei mot VM, og forhåpentligvis gi litt ro i forberedelsene via OK resultater der. Slik gikk det dessverre ikke. Plutselig varme er ikke noe kroppen min takler spesielt bra, og med opp mot 30 grader på mellomdistansen, var en plassering rett utenfor topp 10 egentlig bedre enn frykta. Med jaktstart dagen etter ble det dessverre også vanskelig å få maksimal uttelling for et solid løp i litt svalere temperatur denne dagen.

En annen ting verdenscupen brakte med seg, var en smell i setet på model event dagen før løpene. Skaden var ikke altfor ille på WC-løpene, men ble verre i løpet av uka som fulgte, og sett i ettertid er det jo helt klart at jeg burde bremsa ned litt i stedet for å fortsette å løpe mer eller mindre som planlagt da. Halvannen uke etter verdenscupen var det ny landslagssamling, med innlagte granskningsløp. Fordi jeg hadde mista de to foregående landslagssamlingene (sliten kropp i april og forkjølelse i mai) og heller ikke hadde fått de ønska resultatene på verdenscupen, kjente jeg nå litt på presset om å opparbeide meg litt positivt skjønn før de endelige VM-granskningsløpene i starten av juli. Med tanke på hvor vondt jeg fortsatt hadde i setet, burde jeg helt klart stått over minst en til av hardøktene på denne samlinga, selv om jeg iallfall var fornuftig nok til å ikke løpe hele langdistansen for fullt. Men okke som var heller ikke resultatet av samlinga som ønska: Pga setesmertene klarte jeg ikke å prestere spesielt bra på de hardøktene jeg løp, og musklene i baksiden av sete/bein viste stadig tydeligere tegn på overbelastning (smerter/stivhet), sannsynligvis som et resultat av skjevbelasning når jeg løp med vondt sete.

Heldigvis slapp den opprinnelige skaden i setet før VM-granskningsløpene, men stivheten og smertene i setet/bakside hadde kommet for å bli. Heldigvis redda jeg i land en VM-plass på lang- og mellomdistanse vha seier i granskningsløpene. De neste ukene følte jeg også at jeg fikk en viss kontroll på skaden, selv om den ikke forsvant. Vha aktiv behandling og tøying kunne jeg gjennomføre de fleste hardøktene på 90-100% av «normal kapasitet» og med smerter innafor det man greit kan håndtere, og jeg følte også at erfaringa jeg opparbeida meg gjorde at jeg mente å vite hvilke grep jeg måtte gjøre for å komme nærmest mulig 100% på ei gitt økt. Samtidig ser jeg nå i ettertid at det var en litt negativ tendens på de siste øktene inn mot mesterskapet. Dette kom etter et par dagers løpeavbrekk etter et fall halvannen uke før mesterskapet, men uten at jeg umiddelbart ser noen opplagt årsakssammenheng her.

Jeg stilte derfor til start i VM med form og bein som ikke var helt der jeg aller helst ville hatt dem (og hadde et godt og realistisk håp om noen måneder tidligere), men likevel godt innafor der at jeg trodde det var o-teknisk og taktisk gjennomføring som i hovedsak ville bli avgjørende. Og dette stemte vel også mer eller mindre for langdistansen, der det i første rekke var dårlige veivalg, etter at jeg ble satt ut av ei litt utypisk Østfoldløype, som kosta meg tid. Samtidig er det ikke til å legge skjul på at det neppe var til min fordel med ei løype som i litt større grad enn forventa var reint løpsbetont, sammenlikna med ei løype med større grad av løping kombinert med aktive trasé-/mikrotrasévalg (selv om vi helt klart fikk dette også).

Mellomdistansen har jeg jo allerede skrevet om, men hovedkonklusjonen der er vel at, ja, litt bedre kunne jeg helt klart løpt, men i bunn og grunn var jeg sjanseløs på en topplassering slik beina var denne dagen.

Dette er absolutt ikke et forsøk på å unnskylde de dårlige resultatene, men mer et første forsøk på grave litt i hvorfor ting gikk som de gikk. Flaks og uflaks, stang inn og ut, rammer jo ikke tilfeldig over tid, og hvordan man takler store og små problemer som oppstår, er jo oftest mye mer avgjørende enn hva problemet egentlig er. Uansett må jeg helt sikkert bruke mer tid på å grave meg til bunns i denne materien, og kanskje vil jeg sitte igjen med helt andre konklusjoner da.

 

Seier i Venla og landslagssamling

Den siste tidas største opptur kom for ei drøy uke siden, i form av Venla-seier med Fredrikstad-jentene. Alle på laget gjorde gode, solide løp, og det var en topp følelse å løpe i mål med de andre jentene etter å ha fulgt sisteetappen i spenning på arenaen. Det meste om mitt løp på 3.etappen kan leses her.

Men utenom Venla-seieren har det smålugga litt i det siste. På model event dagen før verdenscupløpene for 2 uker siden, fikk jeg en smell i setet da jeg hoppa ned en skrent og slo inni en stein på vei ned. Skaden plaga meg litt på verdenscupen, men ikke verre enn at jeg tenkte dette var noe som ville gå rimelig fort over. Men i stedet ble skaden verre utover i uka etter verdenscupen, og den viste seg også å være mer plagsom jo mer ulendt og bløtt terrenget var. Dette betydde at Tampere-terrenget var hakket verre enn terrenget der verdenscupen gikk, og at Østfold-terrenget viste seg hakket verre enn det igjen. I tillegg ble jeg etter hvert stiv og gåen i flere av musklene på baksida av beinet, sannsynligvis som en konsekvens av at jeg løp litt annerledes når den opprinnelige skaden gjorde vondt. De siste par dagene virker det imidlertid endelig som om skaden er i ferd med å slippe, så nå er det bare å krysse fingrene for at følge-plagene dermed også forsvinner ganske raskt.

Noen dager etter at jeg kom hjem fra Finland, var det tid for ei ny landslagssamling i Østfold. Dette var ei samling med hovedfokus på hardøktene, hvorav det var en på hver av distansene mellom, lang og stafett. Selv valgte jeg å prioritere ned langdistansehardøkta en smule, dels som en del av jakten på litt bedre fysisk form, og dels pga seteskaden. For selv om jeg har prøvd å unngå det, må jeg bare konstatere at skaden dessverre satte litt preg på samlinga for min del. Jeg har slitt litt med å være 100% fokusert hele veien på de rolige øktene, og innser at jeg nok ikke helt har klart å koble bort tankene på hvor mye jeg skulle eller ikke skulle presse skaden, og at jeg har løpt med et relativt stort fokus på å provosere skaden minst mulig på disse øktene. På de to prioriterte hardøktene (mellomdistanse og stafett) har jeg vært innstilt på, og synes jeg i stor grad har klart, å løpe på uansett smerter eller ikke. Men det å føle at man ikke klarer å dra ut steget helt, og dermed løper med et handicap, sammen med vissheten om at formen generelt er ganske middels for tida, har nok bidratt til at jeg ikke helt har hatt den samme roa og selvtilliten i orienteringa som tidligere i vår.

I går gikk imidlertid turen hjemover igjen, via en hyggelig kakefest og Venlaseier-feiring på Skihytta med klubben. Nå venter ei drøy uke med trening på hjemmebane, før det blir en ny Østfold-tur til sesongens hittil viktigste løp: Granskningsløp til VM. Tross småtrøbbelet i det siste har jeg ikke gitt opp å skaffe meg en VM-billett, og skal prøve å bruke den neste drøye uka godt for å stille best mulig fysisk og mentalt forberedt på startstreken om 9 dager.

 

Mislykka verdenscup i Finland

Verdenscuprunden i Finland sist helg ble ikke det jeg hadde håpet på. Og selv om resultatene kunne blitt en del bedre om ikke en lokal hetebølge hadde bestemt seg for å innta Finland første del av helga, er det ingen grunn til å legge skjul på det faktum at formen for tida er langt bak der den burde være.

Lørdagens mellomdistanse ble, som nevnt over, sterkt preget av de 30 gradene termometeret relativt plutselig fant det for godt å vise. Kroppen min trenger rett og slett tid til varmeakklimatisering, og en 12.plass, 4.16 bak Tove Alexandersson, var langt mindre «katastrofalt» enn frykta, etter et noe rufsete løp teknisk deler av løypa.

jaktstarten dagen etter var temperaturen heldigvis nede i mer «normal» nordisk sommertemperatur. Med utgangspunktet fra dagen før var det selvsagt begrensa hvor godt sluttresultatet kunne bli, og etter et solid gjennomført løp klatra jeg én plass til en 11.plass. Men uten varme og større tekniske feil å skylde på, ble det desto klarere at den fysiske formen er et godt stykke bak der jeg hadde håpa den skulle være. Som nevnt i forrige innlegg, valgte jeg å ta sjansen på to relativt tøffe treningsuker etter den lille forkjølelsen midt i mai. Underveis følte jeg at kroppen absorberte treninga greit, men kanskje bomma jeg likevel litt på totalbelastningen. Da jeg sist uke slapp opp litt for å få overskudd inn mot verdenscuphelga, fikk jeg nemlig ikke den ønska effekten. I stedet sank formen som en stein. Jeg håpa i det lengste at den dårlige intervalløkta midt i uka bare var et utslag av dårlig dagsform, men med fasit i hånd er det bare å innse at formen for øyeblikket absolutt ikke er god, og at jeg løper betydelig saktere nå enn jeg gjorde i februar/mars.

De neste ukene blir derfor en kamp for å finne tilbake i det minste litt av formen til VM-testløpene i begynnelsen av juli. Men viktige begivenheter venter allerede før det, og jeg krysser fingrene for et steg i riktig retning allerede på Venla kommende helg.

Forkjølelse og trening mot verdenscup

I forrige innlegg skrev jeg at neste post på programmet var landslagssamling i Østfold. Slik gikk det ikke for min del. Dagen etter våkna jeg med sår hals, og forstod utover dagen at det dreide seg om en forkjølelse, og ikke bare en forbigående irritasjon. Det var selvsagt irriterende å gå glipp av samlinga, og spesielt de to treningskonkurransene på henholdsvis mellom- og langdistanse som stod på planen. Men på den annen side var det fortsatt 3 uker igjen til verdenscuprunden i Finland, og tidspunktet å bli sjuk på var sånn sett ikke så altfor ille, alt tatt i betraktning.

Etter et par treningsfrie dager begynte heldigvis formen å komme seg igjen, og det var tid for å gjenoppta treninga. Det mest nærliggende ville da kanskje vært å kjøre et «safe» opplegg treningsmessig fram mot verdenscupen, for å være sikker på å ikke få noen tilbakefall e.l., men jeg valgte i stedet å kjøre en litt mer «dristig» variant. Bakgrunnen for dette var dels det at jeg har erfaring med at forkjølelser for min del stort sett går ganske raskt over, og at det ikke gir noen forverring å trene idet symptomene har bevega seg fra agressivt halsvondt og feberfølelse til gørr i øvre luftveier. Dels skyldtes også valget at jeg ikke følte jeg hadde så altfor mye å tape på å prøve. Etter påske, og den litt tyngre perioden i forkant av dette, har formen vært helt midt på treet, verken mer eller mindre. Jeg regna derfor med at et konservativt treningsopplegg fram til verdenscupen ville kunne sikre meg en fortsatt  middels form der, mens ved å legge inn et par tøffe uker, ville jeg iallfall ha en teoretisk mulighet til å heve formen en smule.

Jeg lagde derfor en plan som både bestod av relativt stor mengde, og samtidig også noen litt tøffere hardøkter. Uka etter forkjølelsen brukte jeg de 2-3 første dagene til å trappe opp treningsmengden igjen, men likevel ble det denne uka drøyt 23 timer trening, inkludert 3 hardøkter: Ei kontrollert hardøkt på kart torsdag, for å komme ordentlig i gang igjen, og så to hardøkter søndag. Først et o-løp av kortdistanselengde i konkurransefart (Erik Balchens minneløp), og deretter ei bakkeintervalløkt på 7 * ca.6.20 min på ettermiddagen. Forrige uke ble det så drøyt 24 timer trening, inkludert ei kontrollert distanseøkt på kart tirsdag (Sørlandskarusell), terrengløpet Espe rundt torsdag og ei o-intervalløkt i konkurransefart søndag. Nå er imidlertid planen å trene langt mindre og roligere fram mot helgas verdenscupløp, med ei terskelintervalløkt onsdag som eneste hardøkt før disse løpene.

Om opplegget funker eller ikke, får jeg først svar på neste helg. Men jeg har iallfall følt at kroppen har respondert ganske bra på treninga, og at jeg har kunnet gjennomføre øktene som planlagt selv om overskuddet gradvis har gått noe ned. Tida i Espe rundt indikerer også at formen iallfall ikke er helt katastrofal. 33.54 er 35 sekunder raskere enn jeg løp på før VM i fjor. Her er det imidlertid såpass mange usikre variabler, at det er vanskelig å sammenlikne de to løpene direkte. Løpet mitt i fjor gikk i ganske sterk varme, mens det forrige uke var temmelig ideell løpstemperatur. I fjor var det imidlertid helt tørt, mens det i år var noe våtere og en del gjørme i et parti med ny hogst. Uansett håper jeg å få løpt løpet igjen seinere i sommer, gjerne med litt mer overskudd i beina.

Men nå er det Finland og årets første verdenscuprunde som står for tur. Der venter en mellomdistanse lørdag og en (litt forkorta) langdistansejaktstart søndag. Tirsdagens sprintstafett står jeg imidlertid over fordi jeg ikke ønsker å ta sjansen på unødvendig provokasjon av gamle skavanker.

Tiomila og verdenscupsgranskningsløp

Årets første konkurransebolk er nå historie. Resultatmessig ble det to bra helger, med 4.plass i Tiomila og to 1.plasser i verdenscupgranskningsløpene.

Tiomila gikk i år i Glimåkra i Skåne, og var et løp jeg virkelig så fram til. Å løpe på et lag med mulighet til en topplassering i de store stafettene var så absolutt en av gulrøttene ved å melde overgang til Fredrikstad SK. Selvsagt har det vært morsomt å løpe 1.etapper for Kristiansand OK, men når målet til laget som helhet kun har vært å fullføre, har det langt fra vært det presset og den spenninga man kjenner på når man er en brikke i et lag som har ambisjoner om å kjempe i toppen. Men selv om det alltid kommer en fase før løpet da man ikke skjønner helt hvorfor man har sagt ja til å bli med på dette, er jo nettopp den ekstra nerven og spenninga noe av det jeg søker ved å drive idrett. Og det å lykkes når man har lagt litt ekstra i potten, gir en mestringfølelse det er verdt å ha det litt ubehagelig i forkant for.

Men tilbake til løpet. Jeg skulle løpe den lange, ugafla 3.etappen, også kalt «långa dagen». Etter en relativt stabil 1.etappe av Marianne Riddervold Kahrs, der hun veksla som nummer 43, skar Marie Olaussen sikkert gjennom feltet på 2.etappen, og sendte meg ut på en 12.plass, ca. 3 minutter bak teten. Planen min var i hovedsak å holde jevnt høy fart fra start til mål (kart her). Jeg plukka ganske raskt opp noen løpere som hadde løpt ut ca. minuttet før, og med litt tilsig og frafall underveis, ble vi ei gruppe resten av løpet. Fram til passering gikk ting mer eller mindre etter planen, og vi var der opp på plasseringene fra 3. og utover, 2.15 bak teten. På sisterunden endra imidlertid terrenget karakter, og jeg klarte ikke helt å stille om teknikk og taktikk til denne terrengtypen. Jeg løp riktignok stabilt og sikkert (som er førsteprioritet i stafett), og holdt plasseringa, men jeg klarte ikke å legge så stort press på de andre løperne som jeg kunne gjort i dette relativt kuperte området, og vi tapte tidsmessig ca. 1 minutt til teten som kjørte en konsekvent rundt-taktikk på veivalgene. Men totalt sett gjennomførte jeg en solid etappe, og kunne sende ut Heidi Bagstevold på en 3.plass. Heidi hadde en litt tung dag både fysisk og teknisk, men holdt løpet greit sammen og sendte ut Kamilla Olaussen på sisteetappen som nummer 9, men med 2 minutter opp til neste lag. Kamilla ble dermed lenge jagende alene, men fikk heldigvis los på lagene foran mot slutten av løpet, og kunne, etter en rå avslutning, løpe oss inn til en 4.plass. Fjerdeplasser går jo for å være sure, men vi følte i langt større grad at vi hadde vunnet 4.plassen enn tapt 3.plassen denne gangen, og var dermed bra fornøyd med dagen og tangering av klubbrekorden i Tiomila.

Uka etter Tiomila var det tid for granskningsløp for verdenscuprunden i Finland i juni. Disse foregikk på Jessheim, i samme terreng som jeg løp natt-NM i i 2015. Etter opplevelsene da, hadde jeg relativt stor respekt for terrenget, og var innstilt på at jobben måtte gjøres skikkelig hele veien om man skulle lykkes. Fasiten etter helga ble to relativt solid gjennomførte løp (kart her og her), og resultatmessig suksess med to 1.plasser. Plass på verdenscuplaget var dermed sikra, men jeg må nok være ærlig med meg selv og innse at den fysiske formen må bedres, og den tekniske gjennomføringa kanskje også kneppes opp et lite hakk, om jeg skal kunne hevde meg i toppen i Finland.

Helga etter granskningsløpene kunne jeg fortsatt konkurranseperioden med NM ultralang og norgescup på mellomdistanse i Trøndelag. På en måte var det tungt å velge å stå over disse løpene, siden det både distanse- og terrengmessig er løp jeg gjerne skulle løpt. Men i et sesong som har ett altoverskyggende hovedmål i VM i august, var det likevel en relativt enkel beslutning å prioritere ned ekstra reisebelastning og opp ei uke med solid grunntrening og VM-relevante økter. Et par dager etter granskningsløpene satte jeg derfor i stedet kurs for Fredrikstad, og ei drøy uke med VM-relevante økter i Østfold (kart her) kombinert med mengdetrening på sykkel, rulleski og ellipsemaskin.

Videre i mai står det først ei landslagssamling på programmet, der jeg framfor alt håper å få gjennomført to gode og relevante hardøkter på mellom- og langdistanse. Videre blir det litt mer grunntrening, før jeg slipper opp litt på treninga for å få overskudd inn mot verdenscupen i Finland. NM sprint om ei uke kommer også til å gå uten meg på startstreken. Her er det imidlertid ikke reise- og konkurransebelastningen som er hovedårsaken til at jeg ikke stiller, men derimot at jeg stadig må ta noe hensyn til hamstringskaden jeg har slitt med de siste årene. Jeg har riktignok hatt rimelig grei kontroll på den siden rehabperioden i fjor høst, men å begynne å løpe sprint nå føles likevel som en unødvendig risiko, iallfall så lenge jeg ikke ønsker å kutte ned på annen belastning i denne perioden.

Sesongstart og påsketrening

Den siste måneden har ikke gått helt etter planen, men nå begynner det heldigvis å se langt lysere ut igjen. Da jeg for omtrent en måned siden innså at overskuddet nok var en del under der det burde være, tok jeg først ei veldig rolig uke med kun ei, kort treningsøkt om dagen. I løpet av de neste par ukene trappa jeg så gradvis opp både mengden og intensiteten igjen. Selv om jeg ikke lenger følte meg direkte sliten, var formen ganske skral den første uka, og sammen med en vond rygg gjorde det at jeg ikke hadde de helt store forventningene inn mot Lørdagskjappen, som var blinka ut som sesongdebut i den reviderte planen min. De siste par dagene inn mot palmehelga løsna det imidlertid noe, og selv om det ikke ble et helt topp løp, var jeg fornøyd med å klare å sette sammen et brukbart løp både o-teknisk og fysisk (kart her). Det var selvsagt også artig at løpet holdt til seier, men jeg må nok være realistisk og innse at jeg sannsynligvis hadde fått bank med det startfeltet som stilte i Vårspretten uka før.

Etter Lørdagskjappen og en rolig gjennomløping av ei løype i Småleneneløpet dagen etter (for å unngå et for tøft konkurranseprogram siden jeg tross alt fortsatt var i opptrening etter den rolige perioden), satte jeg kurs sørover igjen for å tilbringe resten av påsken hjemme. Planen var å få gjennomført ei relativt solid treningsuke, med ei intervalløkt og 4 o-tekniske økter som nøkkeløkter, og ellers rolig mengde i andre treningsformer. Jeg tok riktignok ikke sjansen på å kjøre på helt vilt og uhemma, og begrensa derfor lengden på langturene noe. De o-tekniske øktene foregikk stort sett i det som her i sør betegnes som «innlandsterreng», og som har sin absolutte høytid når det gjelder løpbarhet på denne tida av året. To av øktene var rolige økter, ei retningsmomentøkt og en gafla langtur. I tillegg hadde jeg ei o-intervalløkt sånn omkring terskelfart og en litt forlenga mellomdistanse i konkurransefart. På sistnevnte økt ble jeg skygga, noe som, i tillegg til å gjøre rammen rundt økta hakket mer «alvorlig», gjorde at jeg fikk noen nyttige innspill til gjennomføringa mi i etterkant. En av utfordringene i orientering er jo å klare å se objektivt på det man selv gjør i skogen, og selv om den som skygger ikke kan se inn i hodet på den som blir skygga, ser han eller hun iallfall hva tankevirksomheten resulterer i av handlinger. Og til syvende og sist er det jo det som teller.

På den siste nøkkeløkta, intervalløkta, kjørte jeg standardmølleintervalløkta mi, på 10*5 min i varierende motbakke. Den viste heldigvis framgang fra oppstartsøkta ei drøy uke før, men jeg så også klart at jeg fortsatt ligger litt bak den formen jeg hadde for et par måneder siden. Men uansett form eller ikke form, tikker det nå mot vårens første virkelige konkurranseperiode. Kommende helg er det 10mila, et av vårens absolutte høydepunkt, og uka etter er det granskningsløp for verdenscuphelga i Finland i starten av juni. Målet for disse løpene er framfor alt å sette sammen o-teknikk, taktikk og nåværende fysisk form til en skapelig helhet, og så blir det jo også spennende å få en pekepinn på hvordan man ligger an resultatmessig.

På med bremsen

Siden forrige innlegg har treninga rulla mer eller mindre etter planen. Tre nye Østfoldsamlinger har det blitt, én med landslaget og to med klubb/privat. Første del av perioden fikk jeg jobba bra med o-teknikken, og jeg syntes en del av det jeg har trent på i vinter, begynte å sitte bra. De siste ukene har jeg imidlertid funnet på mye rart, spesielt på hardøktene. Samtidig har det også gått mer opp og ned fysisk, og når jeg ser tilbake, har nok mer energi brukt til å prøve å holde farta oppe bidratt til litt for lite fokus på kartet i perioder.

Nå er det riktignok ikke noe alvorlig alarmtegn så lenge det går både opp og ned, selv om jeg er temmelig sikker på at en av tabbene jeg gjorde før smellen i 2011, var at jeg altfor lenge klamret meg til de OK øktene som lenge dukka opp innimellom de dårlige. De siste par ukene har imidlertid tendensen på hardøkene vært mer entydig negativ. Siden i desember har jeg kjørt ei fast 10*5 minutter intervalløkt på tredemølle nesten hver uke, og etter en lang periode med gradvis framgang, har de to siste øktene vært henholdsvis litt under pari og så langt under pari at jeg valgte å avbryte etter 3 drag. Dermed er det vel bare å innse at det er på tide å gjøre noen grep, spesielt siden det begynner å nærme seg sesongstart, og en reprise på fjoråret, der jeg pga skader og sykdom kom på etterskudd inn sesongen, og vel egentlig ikke kom helt a jour før etter VM,  har jeg veldig lyst til å unngå.

Så planen nå er å trappe betydelig ned på treninga den kommende uka. Dette betyr ei økt om dagen, ingen hardøkter og heller ingen lange økter. Forhåpentligvis er dette nok til å komme på pluss-sida igjen overskuddsmessig, og med litt fornuftig opptrapping i ytterligere ei ukes tid, håper jeg å være tilbake på sporet. Dette betyr også at det blir noen endringer i konkurranseplanen i april, og at det helt sikkert ikke blir noen sesongdebut i Vårspretten, som planlagt. Forhåpentligvis kan jeg få med meg et løp helga etter, men det viktigste er uansett å være klar og «fit for fight» til Tiomila og Verdenscuptestløp i helgene etter påske.

Så da er det vel bare å smøre seg med tålmodighet (selv om den tuben egentlig gikk tom for mange år siden) for en periode, og fokusere på det man faktisk kan gjøre noe med. Og mindre tid til trening betyr iallfall mer tid til kartstudier, så målet er nå å bli godt kjent med åstedene for de viktigste løpene i vår i løpet av den kommende uka.

Våren har kommet (iallfall foreløpig…)

Vintertreninga ruller på, og status pr. medio februar er at treninga har gått mer eller mindre etter planen hittil. Det vil si at jeg iallfall har kommet lenger uten avsporing enn jeg gjorde i fjor. Så får vi se om dette varer vinteren ut, eller om sjukdom og skader lurer bak neste kalenderark. Vel, hvis man ser bort fra kalenderen, og heller kikker ut av vinduet, kan det jo se ut som vinteren allerede er forbi og at våren har gjort sitt inntog. Og dette betyr at skiføre har blitt til barmark så kjapt og effektivt som bare Sørlandet kan få det til.

Men tilbake til treninga mi. Trening etter planen betyr at jeg de fleste ukene har fått gjennomført både o-økter, ei intervalløkt på tredemølle, et par styrkeøkter, og langturer, hovedsaklig i alternative treningsformer. Tre treninghelger i Fredrikstad har det blitt etter nyttår, og kart fra disse finnes i kartarkivet. I tillegg var jeg ei uke i Drammen, hvor jeg kombinerte mengdetrening på ski med intervalløkter på tredemølle. Den uka ble det ny mengderekord i «nyere tid», så får vi se hvor lenge den blir stående. Målet mitt er uansett ikke å trene mest mulig, men best mulig. Om jeg har klart å trene «best mulig» hittil i vinter får jeg vel uansett aldri svar på, men framgang på standard mølleintervalløkta mi tyder vel iallfall på at jeg har gjort noe riktig de siste månedene.

Tross en del snø den siste måneden, har jeg altså også klart å trene relativt jevnt med o-teknikk. Målet for den o-tekniske treninga er heller ikke mest mulig, men bra mengde med god kvalitet. Dette betyr at jeg har som hovedregel å heller trene noe annet om jeg tror forholdene går betydelig ut over utbyttet av økta. Jeg føler de fleste av snøøktene i vinter har gitt såpass bra utbytte at de har vært verdt å gjennomføre, men samtidig er det jo sjelden helt optimalt med snø når o-teknikk står på planen. Og jeg ser dermed nå virkelig fram til det som ser ut som en periode med stabilt gode forhold i skogen de neste ukene.

Planen er ellers å fortsette med samme treningsfokus ei stund til, det vil si solid grunntrening på det fysiske planet og fokus på utvikling og basis når det gjelder o-teknikk. Og til slutt et lite glimt fra søndagens o-økt i Høvåg. Jeg må innrømme at barmark og vårfølelse bidro til at jeg nok ble i overkant «våryr» i gjennomføring her, men så lenge det ikke blir en vane, kan jeg leve greit med det. (Video: Håvard Wedege)

 

Godt nytt år!

Kalenderen har passert årsskiftet, og det betyr at de første tre månedene av treningsåret 2019 er historie. Når jeg ser meg tilbake, må jeg si meg godt fornøyd med disse treningsmånedene. Spesielt den første måneden var preget av mye alternativ trening pga hamstringrehab, men jeg kom greit opp i planlagt totalmengde, og de siste månedene har jeg også fått løpinga opp på omtrent det nivået jeg vil ligge på i vinter. Jeg var selvsagt spent på hvordan kroppen ville reagere på «back to basic»-strategien, med lengre økter og økt totalmengde, men hittil har det gått over all forventning, og kroppen har respondert bra på treninga. Jeg har også hatt flere Østfoldturer på programmet, både med klubb/privat og landslag, og synes der jeg har fått gjort en god jobb mtp å forberede og forbedre meg i VM-relevant terreng.

Jul, romjul og nyttår har jeg tilbrakt hos foreldrene mine i Drammen. Da jeg kom dit bittelille julaften, var det gode skiforhold alle steder med rimelig slett underlag under sporene, og det var bare å spenne på seg skiene 100 meter fra huset. I tillegg var det gode forhold for løping på snøstier, og takket være at fatbike tydeligvis er populært for tida, var det minst dobbelt så mange stier å velge mellom som det jeg har vært vant til fra tidligere. I romjula kom det imidlertid et mildvær som gjorde skiforholdene noe mer begrensa, og man ble da avhengig av å gå et sted det var nok snø til at løypene kunne kjøres på nytt hver dag. Og selv om man kunne få seg en tretimers uten altfor mye gjenbruk av løyper både på Vestskauen i Sande og fra Kanada i Lier, endte jeg stort sett opp på skistadion på Konnerud for å slippe altfor lang reisevei. Med en ca. 12 minutters runde ble det noen runder, for å si det sånn, og «standardøkta» ble etter hvert 10 runder + vann- og rosinstopp + 5 runder til.

I tillegg til langturer ute, kjørte jeg også noen intervalløkter på tredemølle, samt at jeg også tok en treningsdag i Østfold for å ikke glemme helt hvordan man bruker kart og kompass. Nyttårsaften hadde jeg i tillegg planlagt å løpe Nyttårsløpet i Moss, men fordi det ene kneet brått hadde blitt litt vondere kvelden før, og jeg ikke ble helt klok på det etter en testjogg på morgenen, ble det i stedet bakkeintervaller i klassikeren Nybyen-Haukåstoppen via Gamlebakkene.

Første etappe av treningsåret 2019 har altså gått mer eller mindre etter planen, men for å sitere Ole Einar Bjørndalen, er det fortsatt «mye som kan gå gæernt i år». Også i fjor gikk ting etter planen til midten av januar, men etter det var ikke toget sånn nogenlunde tilbake på skinnene før i midten av april. Men fordelen med å ha holdt på ei stund, er at man alltids kan finne eksempler på år hvor denne perioden også har gått etter planen. Og et par mulige årsaksforhold skal jeg iallfall endre fra i fjor, deriblant å være mer kynisk med reisebelastningen og å være mer fleksibel når det er dårlige forhold, i stedet for å sette min ære i å gjennomføre planen åkke som hva værgudene finner på. Så får vi se i april om jeg lykkes bedre med denne etappen i treningsåret i 2019, men jeg satser selvsagt på å komme med noen oppdateringer på ståa før den tid.