Mer trøbbel

De siste par ukene har ikke gått på skinner. For snaut to uker siden fikk jeg, som nevnt i forrige innlegg, problemer med en irritert seneskjede i det ene kneet. Få dager seinere gikk jeg så ned for telling med noe influensaliknende. Jeg får heldigvis sjelden verre sykdom enn relativt korte, greie forkjølelser, men denne gangen måtte jeg innse at jeg var truffet av et hakket tøffere virus, og jeg merker fortsatt at kroppen ikke er 100% restituert.

Kneskaden har dessverre også vist seg noe mer seigliva enn jeg hadde håp om. Dermed begrenser treninga seg for øyeblikket stort sett til korte økter på spinningsykkelen. Dette er selvsagt bedre enn ingenting, men form og styrke taper seg jo gradvis når man ikke får utfordra kroppen mer enn dette.

For øyeblikket er selvsagt hovedfokus å bli skadefri (og 100% frisk igjen). Men jeg ser jo allerede nå at problemene nok vil påvirke vårsesongen en god del. Mtp at jeg har en drøm og et mål om å nærme meg verdenstoppen igjen, er jeg avhengig av gode treningsperioder hvor jeg faktisk klarer å heve kapasiteten. Etter å ha brukt november og desember til å bygge opp treninga generelt, og noe mer løping på fast underlag enn det fjorårets hamstringskade tillot spesielt, var håpet at januar-mars kunne bli en slik treningsperiode. Pr. nå er det selvsagt umulig å si hvor lang tid det tar før jeg er i full trening igjen, og hvor mye dårligere jeg rekker å bli på den tida, men uansett må nok deler av vårsesongen nedprioriteres til fordel for gjenopptrening og så, forhåpenligvis, en god treningsperiode som kanskje kan resultere i et steg i riktig retning formmessig. Men vi får se – nye skader kan jo også lett dukke opp. Den tålmodige oppbygginga før jul ser jo egentlig bare ut til å ha forskjøvet problemet (skaden), så mulig «tren mens du kan» er en bedre taktikk tross alt.

Danmark, og skade…

Forrige helg var jeg i Danmark med klubben. Samlinga var en erstatning for den avlyste samlinga vår i Moss samme helg. Selv om det på det tidspunktet var gode o-forhold igjen også på Sørlandet, var det nyttig å få noen økter i andre terrengtyper. Og på to dager rakk vi både kupert og flatere kontinentalt terreng i Rold skov, paddeflatt kompassterreng i Søndre Feldborg plantage og klitplantageterreng ved Hirtshals.

Generelt føler jeg at jeg har trent bra i januar, og har fått gjennomført både gode intervalløkter som forhåpentligvis er små steg på veien mot et høyere fysisk nivå, og gode o-tekniske hardøkter som vitner om at stabiliteten og grunnivået er heva et hakk siden i fjor. De siste dagene har det imidlertid dukka opp skjær i sjøen, i form av en irritert seneskjede på innsiden av det ene kneet. Forhåpentligvis er det ikke en altfor langvarig skade, iallfall ikke hvis jeg klarer å være rimelig smart de neste dagene, men det vil nok uansett fort gå 2-3 uker før treninga begynner å normalisere seg igjen. Hvilke konsekvenser dette får for prioriteringene mine i vårsesongen, får jeg se etter hvert, og nå er hovedfokus uansett på å bli kvitt skaden og samtidig ta vare på mest mulig at det treningsgrunnlaget som er bygget opp.

Det er vanskelig å styre helt unna skader, men samtidig er min erfaring at det er i lengre perioder uten vesentlige skadeavbrekk, at man får framgang. Eksakt hva som er årsaken til denne skaden, er jeg usikker på. Kanskje er det tilfeldig, kanskje kan den tilskrives de vekslende forholdene i løpet av den siste måneden (snø, is, slaps, frossen barmark, våt barmark, tredemølle osv), eller kanskje skyldes den at jeg ikke helt har funnet balansen i totalbelastningen denne vinteren.

Om man kun ser på den fysiske delen av treninga, tror jeg balansen har vært god. Jeg har kunnet gjennomføre de fleste hardøktene med greit overskudd, og det ser jeg som et tegn på at restitusjonen er tilstrekkelig i forhold til treninga. Imidlertid har jeg i perioder vært litt sliten mentalt, og følt at jeg aldri har kommet skikkelig igjennom alt jeg gjerne ville ha gjort i løpet av dagen. I og for seg tror jeg egentlig ikke at det dreier seg om at jeg har for mye å gjøre, men heller om at jeg har brukt for mye energi på ting jeg skulle/burde gjort og vært for dårlig til å sette av tid til å koble helt av. Jeg merker også at det har skjedd en endring i forhold til for 10-15 år siden, da jeg i større grad føler jeg tålte lange dager med mange baller i lufta, om nå denne endringen skyldes alder eller perioden med overbelastning og tilhørende gjenoppbygging, som jeg har hatt i mellomtida. Det at det har vært en del reising (Idrettsgalla, samling i Oslo/Fredrikstad, samling i Danmark og seminar på Gardermoen) er også noe som har påvirket totalregnskapet, samtidig som jeg også ser at jeg har brukt veldig mye energi på å prøve å få gjennomført planen min mest mulig eksakt under de skiftende vær- og føreforholdene. Jeg ser også blant annet at mens planen var å gjøre minst like mye tøying/bevegelighetstrening som tidligere, er fasiten for januar den dårligste måneden på 3,5 år, samt at jeg hittil denne sesongen har 6 ganger så mange sykedager som i fjor (nå skulle det kanskje ikke så mye til å øke fra en halv sykedag…).

Det er jo, som nevnt, vanskelig å si om det er noen sammenheng mellom litt for dårlig balanse i totalbelastningen og skaden som har dukket opp de siste dagene. Men jeg tror uansett det er tid for å gjøre noen små grep i fortsettelsen. For det første vil jeg bli flinkere til å planlegge inn restitusjonstid i hverdagen, samt være hardere til å prioritere tøying/bevegelighet og andre skadeforebyggende øvelser også når jeg er ute og reiser. Jeg ser også at jeg må prøve å bruke mindre energi på de tingene jeg har valgt å prioritere bort, og prøve å få mindre dårlig samvittighet f.eks. når jeg velger å trene hjemmefra i stedet for å dra på klubbtrening fordi jeg er usikker på løpsforholdene i Jegersberg. I tillegg skal jeg prøve å være litt mindre ambisiøs i forhold til å gjennomføre planen uansett vær- og føreforhold. For riktignok gir det en god følelse når man har klart å trosse naturkreftene, men kanskje koster det noen ganger mer enn det smaker totalt sett.

Nå høres det sikkert ut som jeg har tenkt å bli et nytt og bedre menneske. Men erfaring tilsier vel at det ikke er slik det funker i praksis, og får jeg gjennomført noen av tiltakene slik at jeg får litt bedre balanse i totalbelastningen i hverdagen, skal jeg være veldig fornøyd.

Landslagssamling i Oslo/Fredrikstad

Den siste tida har vært preget av vekslende forhold mtp o-løping. Snøen har gjort sitt inntog stadig flere steder, og planer har måttet endres. Fordi jeg hittil har trent jevnt bra med o-teknikk siden grunntreninga startet, er det langt fra noen krise å få noen uker med mindre karttrening, og langrenn er absolutt ikke det verste alternativet for en o-løper, men det er jo alltid litt ergerlig f.eks. å måtte avlyse ei økt man allerede har planlagt, laget og gjort klar. Men det ble faktisk 3 bra o-økter forrige uke også, samt ei økt i dag. De to første av disse ble «redda i land» i ytterste del av Høvåg før snøen la seg alt for mye også på kysten av Sørlandet (kart her og her).

Fra fredag til søndag formiddag var det derimot tid for en tur til vinterland, nærmere bestemt Sognsvann i Oslo, der det var jentelandslagssamling. Det var artig med et gjensyn med skiterrenget i Nordmarka, og jeg fikk meg blant annet en Kikut-tur sammen med noen av de andre jentene. I tillegg ble det også noen løpeturer, både i form av snøstiløping ute og intervaller på tredemølle, samt noe møtevirksomhet. Siste del av samlinga var planen egentlig o-teknisk trening i Østfold fra søndag til tirsdag, men pga snøen ble dette redusert til et frivillig tilbud om et par økter på Fredrikstads minst snøfylte kart, Torsnes. I går løp jeg ei rolig økt på dette kartet, mens det i dag var tid for ei hardøkt. Tross litt snø synes jeg det ble det ei bra økt med godt utbytte.

Nå har jeg satt kursen hjemover igjen. Værmeldinga sier mildvær og regn utover i uka, så forhåpentligvis bedrer o-forholdene seg igjen etter hvert. Men uansett må man nok være forberedt på justeringer i planene ei tid framover, både når det gjelder o-tekniske økter og andre treningsformer utendørs.

Terskel- og VO2-makstest

Tida flyr, og en håndfull nye treningsuker, gjennomført mer eller mindre etter planen, er satt i banken. I jula fikk jeg prøvd skiene en del, men nå er jeg tilbake i Kristiansand og (foreløpig) barmark. Av annet nytt var jeg på Hamar og idrettsgallaen sist lørdag, der jeg var nominert i katergorien Årets kvinnelige idrettsutøver, men, som forventa, kom tomhendt hjem.

Trening etter planen har det altså blitt, men det er resultatene som teller, og i dag var det tid for å få en pekepinn på tilstanden i form av en terskel- og VO2-makstest ved OLT sør. Jeg er egentlig mer tilhenger av tester som er mer spesifikke i forhold til arbeidskravene i o-løypa, eller i form av standardøkter man gjennomfører jevnlig, men det er ikke til å komme bort fra at labmiljøet er mer stabilt enn miljøet i de fleste skoger (og utemiljøer ellers). Et annet aspekt ved dagens test, var at jeg ville få muligheten til å sammenlikne med tester fra «eldre tid» (også kalt «gamle dager», dvs t.o.m. 2010 e.Kr). Dette er noe jeg i liten grad har gjort de siste årene. En av årsakene til dette er rett og slett av praktisk art: Jeg har flyttet til Kristiansand, og har dermed nye intervall- og testløyper her, hvor jeg ikke har gamle tider jeg kan sammenlikne med. I tillegg har det vært en bevisst strategi å fokusere på framgang fra nullnivået i 2014, i stedet for å grave meg ned i hvor langt bak tidligere toppnivå jeg har vært. Men nå var det altså på tide å se sannheten i øynene igjen.

Men for å kunne sammenlikne med tidligere, måtte jeg kjøre sammen testregime som før, og dermed overprøve landslagssjefens instruks til testleder om å teste på o-løperhelningen 10,5%. Så får vi jo se om jeg får tilgivelse for dette, eller om jeg pr. nå faktisk står uten landslagsplass. Jeg føler selv at jeg har et godt argument i at jeg har testet på 5,3% i hele karrieren hittil, noe som betyr at jeg har resultater for denne helningen fra 15 år tilbake, samt mer interessant: Fra de årene jeg var i best form. Det kunne vært et motargument å kunne sammenlikne resultater med andre o-løpere, men så lenge underlag og setting ikke er mer spesifikt enn det er, synes jeg det er mer interessant å sammenlikne med tidligere utgaver av meg selv. Riktignok møter man mange ulike typer terreng og underlag som o-løper, men tredemøller med 10,5% stigning har jeg enda til gode å møte.

Men over til resultatene: Terskelfart 0,7 km/t (eller 13 sek/km) langsommere enn toppnoteringa er brutalt når man ser det svart på hvitt. Forrige måling som var svakere, var i januar 2005, med et mulig unntak for prøve-å-finne-ut-hva-som-egentlig-er-galt-med-meg-testen fra februar 2012 (som jeg mangler dokumentasjon fra). På den annen side var det vel omtrent som forventa, både utfra det jeg innimellom har gjort av sammenlikning med tidligere tider, og hva jeg har gjort treningsmessig nå i forhold til tidligere. Dermed kan man jo også snu det til å si at trening fortsatt ser ut til å fungere nå som før, og glede meg over at jeg iallfall er solide 1,4 km/t / 30 sek/km raskere enn på den første testen for 15 år siden.

VO2-makstesten var lite å skryte av, men ikke helt gal i forhold til farta på terskeltesten. Samtidig var imidlertid både laktat og puls lav sammenliknet med verdiene på terskeltesten, så jeg tror jeg skal vente til neste test med å konkludere for mye her.

Tester kan altså være skremmende ærlige, men det er jo samtidig en av deres styrker. Så selv om jeg ikke har planer om å ta medalje verken i tredemølleløping eller oksygenforbruk, er det vel nå bare å trene videre og håpe det kan gi framgang på neste test seinere i vinter.

Ei vanlig treningsuke

Etter landslagssamlinga i november har jeg stort sett vært hjemme og trent. Når det ikke skjer noe spesielt, er det lett å glemme/nedprioritere å skrive noe på hjemmesiden. Men den daglige treninga hjemme er jo faktisk noe av det viktigste som skjer i grunntreningsperioden, og derfor tenkte jeg dette innlegget skulle handle om forrige ukes trening.

Mandag:

Uka startet med ei kort økt på ellipsemaskin, mens intervaller stod på treningsplanen på kvelden. Planen i vinter er å ha ei hardøkt på fast underlag i uka (stort sett grus) og resten av hardøktene i terrenget (hovedsaklig som o-teknisk trening). Øktene på fast underlag varierer jeg mellom 3-4 «standardrunder», slik at jeg kan følge med på form og utvikling gjennom vinteren. Forholdene vil selvsagt også påvirke tidene, men når man har løpt mange ganger i samme løype, vet man jo etter hvert hva som er bra og dårlige tider under ulike vær- og føreforhold. Denne mandagen var det «lille lysløyperunden» i Baneheia som stod på programmet. Denne runden tar snaut 5.30min. Planen var 7 drag med 1 min pause, men siden jeg bomma litt på åpningsfarten slik at det første draget gikk ca.10 sekunder for sakte (5.45), tok jeg 8 drag denne kvelden.

Tirsdag:

Tirsdag har jeg vanligvis ei rolig o-økt på morgenen og KOK-trening med langtur på sti på kvelden. Men denne tirsdagen var Håvard Irgens og jeg på Tromøya og trente to økter. Planen var egentlig NM-trening på Vegårshei, men da snøforholdene gjorde dette til et dårlig valg, valgte vi altså Tromøya i stedet. Selv om man kan finne litt av hvert av terreng rundt Kristiansand, tror jeg det er bra å ta noen turer litt lenger vekk innimellom for å få trent i litt andre terrengtyper.

Onsdag:

Onsdag var ukas alternative dag, med ellipsemaskin og styrketrening på morgenen, og ei litt lenger økt med en kombinasjon av ellipse, spinning og stakeergometer på kvelden. Styrketreninga består av noen øvelser for beina (eks: knebøy og tåhev), noen øvelser spesielt for hamstringen (siden jeg har slitt/sliter med skade der) og ellers stabiliseringsøvelser for hofter, mage, rygg og ankler.

Torsdag:

Torsdag var det så ut i skauen igjen. Ei rolig (og våt) o-økt med fokus på kompass og forenkling på morgenen, og ei nattøkt (klubbtrening) på kvelden. Nattøkta løp jeg som ei moderat hardøkt (dvs. omtrent I-sone 3).

Fredag:

Fredagen starta som onsdagen slutta, med ei totimers spinning/ellipse/stakeergometer-økt. På kvelden løp jeg en rolig tur på småkuperte grusstier, med noen korte drag i flytfart innlagt.

Lørdag.

Lørdag var det tid for ny hardøkt i form av o-intervaller (klubbtrening). Opplegget var 5*ca.1km med fokus på retningsløping. Foreløpig kjører jeg de aller fleste hardøktene som kontrollerte terskeløkter, men på lørdager er det lov til å trykke på litt hardere. Disse øktene har imidlertid kjentes litt middels i høst. Alt opp til og med terskeløkter har kjentes greit, men når jeg har prøvd å løpe fortere, har det vært litt tamt og lite å trykke på med. For et par uker siden fant jeg imidlertid den sannsynlige forklaringen på dette: Lavt jernlager. Ikke veldig lavt, men omtrent der jeg pleier å begynne å merke det. Heller ikke denne lørdagen var det det store trykket i beina, men forhåpentligvis vil det bedre seg etter hvert som kroppen får i seg litt mer metall igjen.

Søndag:

Søndag var kanskje heller ikke helt standard sist uke, siden jeg oftest har løpt på sti denne dagen. Nå stod imidlertid ei postplukkøkt på programmet, ei økt fra ei kretslagstrening jeg ikke fikk løpt forrige uke. Etter dette gjenstod det bare å avslutte uka med en ny tur på ellipsemaskinen etterfulgt av ei styrkeøkt tilsvarende den på onsdag. Dermed kunne ei ny uke mer eller mindre etter planen settes i banken. På denne tiden av året gjelder det jo å være i sparemodus, slik at man kan ta ut utbyttet, og da gjerne med renter, til sommeren.

Landslagssamling i Våler

Den siste uka har jeg vært på landslagssamling. Først et par dager i Oslo med fysio-screening og diverse møter, og deretter 5 dager i Våler med trening relevant for VM 2019.

Jeg lovte å skrive litt om hvorfor jeg valgte å takke ja til en landslagsplass i år, mens jeg takket nei i fjor. Og jeg kan jo starte med å avkrefte at det hadde noe med misnøye med landslagsopplegget eller landslagsledelsen å gjøre. En viktig årsak var rett og slett at jeg i fjor høst var på et treningsnivå der jeg ikke følte meg klar for å følge landslagsopplegget. Jeg var (og er fortsatt) i gradvis opptrening etter årene hvor kroppen ikke fungerte til trening, og i fjor høst var jeg stadig på et nivå der ei landslagssamling ville bety en betydelig økning fra den daglige treninga. Det hadde sikkert vært mulig å gjøre noen personlige justeringer på samlingsprogrammet for at ikke belastningen skulle bli for tøff, men er det noe jeg er lei av de siste årene, så er det nettopp å delta halvveis på samlinger og trening. Samtidig var det også en viktig årsak til nei-et at jeg var usikker på hvordan kroppen ville reagere på den planlagte økningen i treningsdosene. Hvis det ble nødvendig med justeringer underveis, ville jeg ha full frihet til å gjøre disse, og ikke ha «krav» fra landslagsledelsen om å bli klart til ditt og datt hengende over meg. En tredje årsak var at jeg ønsket å styre eget konkurranseprogram i større grad. Jeg er ikke lenger der at drømmen er å løpe flest mulig internasjonale konkurranser. VM er fortsatt noe som trigger motivasjonen i stor grad, men ut over dette er det for øyeblikket kombinasjonen av terreng, format, tidspunkt og konkurrenter som avgjør motivasjonen for en konkurranse. Samtidig er det å styre konkurranseprogrammet også viktig for å ha kontroll på totalbelastningen, noe som gjør at jeg verken ønsker, eller tror det er smart for meg, å løpe «alt» av konkurranser gjennom sesongen.

Så hva har endret seg til i år? For det første er jeg på et høyere treningsnivå. Jeg kan pr. i dag delta for fullt på de viktigste øktene på ei landslagssamling, men gjør fortsatt noen justeringer på de mindre viktige øktene for å holde total løpsmengde på et fornuftig nivå. På samlinga denne uka betydde dette at jeg bytta ut én av de rolige o-øktene med ellipsemaskin. For det andre er jeg litt tryggere på at kroppen vil tåle den belastningen jeg har planlagt å utsette den for i vinter. Jeg føler meg langt fra sikker på dette, men jeg tror iallfall at jeg er sikker nok på meg selv til å gjøre de justeringene som eventuelt trengs – uavhengig av press utenifra. En tredje faktor er at de konkurransene og samlingene jeg har deltatt på med landslaget i løpet av sesongen, har gitt mersmak. Landslaget pr. nå er en god miks av utøvere med stor erfaring og yngre, sultne utøvere. Jeg tror derfor jeg kan lære mye av å være på laget, og det er heller ingen ulempe at vi har det trivelig på tur. Når det gjelder det å styre eget konkurranseprogram, har jeg tro på at jeg skal finne en grei balanse der. Det at jeg nå tåler mer trening, gjør slingringsmonnet litt større mtp belastning, og så må jeg bare leve med at jeg som landslagsløper nok kommer til å skuffe enkelte arrangører ved å stå over deres arrangement.

Og hva er så status etter ei fullført samling som landslagsløper? Et par øyeblikk av tvil har det riktignok vært, men alt i alt ser jeg ingen grunn til å angre på valget foreløpig. Snarere tvert imot, jeg føler jeg har lært en hel del både av de andre løperne og av den nye sjefen, Jørgen Rostrup. I tillegg har jeg fått en nyttig lakmustest på eget nivå. Den viste vel kort sagt at det er mye som må jobbes med og forbedres i løpet av vinteren, både teknisk og fysisk, men at, iallfall på førstnevnte område, handler mye om å øke forekomsten av de strekkene som går bra og sette delmomentene sammen til en helhet. Kart fra samlinga finnes her.

Galla, Kick off, Graneløpet m.m.

Helga for ei drøy uke siden var travel, men innholdsrik. I tillegg til KOK-fest og Kick off for elitegruppa i KOK, var jeg på Idrettsgalla sør. Sistnevnte er Agderfylkenes versjon av den nasjonale idrettsgallaen, med underholdning, middag og prisutdelinger. Jeg var nominert til prisen «Årets kvinnelige utøver» – og vant faktisk også prisen. Siden treneren min, Jarle Ausland, ble «Årets trener», ble det i år god uttelling for orientering.

Gallaen var lørdag kveld, og søndag løp vi Graneløpet som en del av kick off-helga. Planen min var egentlig å løpe langløypa (10km), men etter å ha kjent en del mer enn vanlig i min vonde venstre hamstring den siste uka, valgte jeg å gå ned til kortløypa (5km). Da jeg heller ikke følte meg 100% i slag, ble også intensiteten redusert til mer moderat enn hard. Terreng og løype var det derimot ingen grunn til å klage på, men jeg fikk meg en leksjon i at det sjelden lønner seg å ombestemme seg underveis  mtp veivalg.

Den halvdårlige formen viste seg å slå ut i en forkjølelse utover kvelden, men etter en rolig mandag var jeg heldigvis greit inne i treningsplanen igjen fra tirsdag.

For øyeblikket er jeg nå i Oslo, på 2018-sesongens første landslagssamling. Selv om jeg har vært med på VM, verdenscup og en del VM-samlinger i løpet av det siste drøye året, er det første gang siden 2011 at jeg er helt inne på et landslag (og første gang siden 2010 at jeg faktisk deltar fullt på aktivitetene). Jeg fikk riktignok tilbud om plass i fjor også, men valgte da å takke nei. Hvorfor jeg valgte å takke ja i år, skal jeg prøve å få skrevet litt mer om i løpet av uka. Vi blir her i Oslo til tirsdag, før vi forflytter oss til Våler og VM 2019-trening.

Svalandsgubben

For tredje år på rad stilte jeg i dag til start i kortløypa i Svalandsgubben («Kortgubben»). Løypa er egentlig 12,9 km, men hadde i år økt til 13,6 km pga ei hengebru som fortsatt var gåen etter flommen tidligere i høst. Håpet om å sette pers var derfor ikke spesielt stort, men jeg håpa selvsagt å klare ei tid som ville tilsvart pers korrigert for den ekstra sløyfa om den andre brua. Samtidig var jeg langt fra sikker på å klare dette. Selv om jeg er ganske sikker på at jeg generelt har løpt fortere i terrenget i år enn i fjor, vet jeg også at løpshastigheten på vei/grus heller er litt dårligere, og at løpet i fjor var et bra løp, der overskuddet var stort etter å ha kjent på en forkjølelse (som ikke ble noe av) tidligere i uka, samt at jeg hadde nærmest perfekt selskap/drahjelp fra drikkestasjonen på toppen til mål.

Men tilbake til dagens løp. Ut fra start prøvde jeg å komme inn i ei grei marsjfart. Jeg lyktes vel egentlig greit med dette. Løping på flat vei føles definitivt ikke som hjemmebane for øyeblikket, men ser i ettertid at jeg passerte Flakk på omtrent samme tid som i fjor. Etter Flakk er det motbakke, sti og myr som gjelder. Her var taktikken å løpe jevnt hardt og hele tiden prøve å være offensiv i mikrotrasévalgene. Jeg synes jeg lyktes bra med dette i starten, plukka et par plasser, og ble så liggende i ganske konstant avstand til en herrejuniorrygg 40-50 meter foran. Da jeg begynte å ta igjen løpere i langløypa i det småkuperte partiet inn mot matstasjonen ved Dyblemyr, klarte jeg imidlertid ikke å opprettholde helt den ønska offensiviteten, og trippa litt for mye rundt noen av myrhullene.

Ved Dyblemyr tar kortløypa til venstre ned mot Monen. Registrerte her at jeg lå 16-17 sekunder bak fjorårets passeringstid, men det føltes fortsatt som greit skuddhold. Jeg så  et par rygger foran meg, og satte meg som mål å ta innpå disse to i det kommende partiet, som med steinete/sølete utforløping helt klart må kunne kalles «o-løper-terreng». Fikk imidlertid aldri helt opp farta som ønsket, og merka at det gikk saktere enn i fjor da vi var 3 stykker som lå side om side og pressa hverandre. Da vi kom ned til Monen hadde dermed avstanden til løperne foran heller økt enn minka. Jeg kikka ikke på klokka igjen her, men ser nå at jeg tapte hele 25 sekunder til fjorårstida i dette partiet.

De to foregående årene har jeg følt meg helt ødelagt i beina etter utforpartiet. I år føltes beina ok, problemet var bare at det ikke var noe fart i dem. Jeg klarte å akselerere greit inn i motbakkene, men i de lettere partiene gikk det hele litt for mye i slow motion. Jeg prøvde å bruke ryggen jeg fortsatt av og til så foran meg, som motivasjon, samt at trusselen om at noen om kunne komme bakfra, også virket minst like motiverende. Jeg kom imidlertid aldri nærmere løperen foran, og på veien etter Flakk føltes en trussel bak fra helt klart mer reell. Tempoet mitt føltes heller labert, og hovedfokus var på «frekvens, frekvens» for å prøve å holde oppe noe som liknet brukbar fart. Ingen tok meg imidlertid igjen, og jeg kunne løpe inn til 1.plass i dameklassen og 5.plass totalt i kortløypa.

Tida var 4.35 bak fjorårstida, hvorav selvsagt en god del skyldtes ekstrasvingen på slutten, men korrigert for dette, var jeg fortsatt ca. 1.20 bak tida i fjor. Nå var det helt klart mye som klaffa bra i fjor, og formen har bare føltes middels de siste ukene. Men samtidig var det gode forhold i år, og dermed ikke noe å skylde på der. Men dagens løp var jo iallfall helt klart et bevis på at man ikke blir god til det man ikke trener på. På grunn av hamstringskaden jeg fikk i november i fjor, har jeg det siste året løpt minimalt med hardøkter på fast underlag. Å løpe fort på dette underlaget koster derfor mer enn det burde, og jeg har ikke den spesifikke muskulære styrken og utholdenheten til å opprettholde farta over tid. Jeg har merket noe av den samme tendensen både på veiløping underveis i o-løp og på det fåtall I3-økter på grus jeg har hatt siden i sommer.

Selv om mitt hovedfokus framover blir skogsløping, er dette helt klart noe jeg må jobbe med å forbedre i vinter hvis jeg skal ha sjanse til å hevde meg internasjonalt. Et løp som Kortgubben føles på mange måter ganske likt en langdistanse i orientering, med veksling i underlag fra vei til myr, og i kupering fra flatt til bratt, og der litt kortere løpstid totalt «utliknes» av at man i o-løypa alltid får partier hvor man må sette ned farta litt for å finne fram. Så om dagens løp var litt skuffende tidsmessig, var det veldig motiverende mtp å stille bedre forberedt (og dermed sannsynligvis også som en bedre o-løper) på startstreken neste år. Så får langløypa (og den egentlige Svalandsgubben) heller vente ei stund til på min deltakelse.

I gang med treninga

De to siste ukene har jeg gradvis dratt i gang grunntreninga igjen. Jeg har kommet inn i omtrent den ukeplanen jeg har tenkt å følge i høst, men foreløpig ikke pusha verken mengde eller intensitet spesielt hardt. Vintertreninga mi tenker jeg å skrive mer om seinere. Det aller viktigste har egentlig vært å komme i gang med den o-tekniske treninga. Høsten er ofte ei fin tid å trene o-teknikk, mens forholdene gjerne blir mer variable utover vinteren. Jeg synes derfor det er viktig å prøve å utnytte denne tida til å få trent en del på kart.

Planen framover er å ha 4-5 o-tekniske økter hver uke. Noen av disse blir klubbtreninger, noen blir alene, men nytt av året er at jeg har starta et mer systematisk treningssamarbeid med en annen løper i klubben, Håvard Irgens. Vi har lagt en plan der vi fokuserer på ulike tekniske momenter i ulike perioder. Fram til jul vil det gå mye i basiselementer som strekkplanlegging/veivalg og retningsløping. Foreløpig har jeg bare funnet positive konsekvenser av samarbeidet: I tillegg til at jeg får servert halvparten av disse øktene, er det veldig nyttig å ha noen å oppsummere og diskutere øktene med, samt å utveksle ideér om trening og hvordan vi best kan trene på de ulike elementene. I tillegg er det en skjerpende effekt i å være flere på øktene når man skal trene mye o-teknikk. Så får vi se til våren om jeg også blir en bedre o-løper av dette.

Foreløpig har jeg lagt opp til å ha ei o-økt med høy intensitet i uka. Begge de to siste ukene har jeg brukt en konkurranse til dette formålet. Forrige uke løp jeg KM natt. Jeg løp forsåvidt et brukbart løp, men da jeg hadde klart å løpe en sommerfuglvinge feil vei, ble jeg selvsagt stående resultatløs. Denne uka løp jeg Blodslitet. Noen vil nok påstå at D Åpen ikke er skikkelig Blodslitet, og jeg kan være tilbøyelig til å være enig, men det var løypa jeg løp denne gangen. I og med at jeg ble alene allerede på vei til 1.post, ble det på mange måter som et individuelt løp for min del. Gjennomføringa var litt for ujevn til å kunne godkjennes helt, men jeg fikk iallfall ei god langdistanseøkt av passe lengde for meg pr. nå.

Oppsummering av sesongen 2017

Målet for 2017-sesongen var å komme opp på et nivå godt nok til å kunne kvalifisere meg til en skogsdistanse i VM. Men allerede før jul 2016 begynte jeg å tvile på om dette ville være mulig, siden jeg allerede i november innså at jeg hadde en hamstringskade det ville ta tid å bli bra av. Heldigvis kunne jeg hele vinteren løpe en del rolig i terrenget, men fra desember til april foregikk de aller fleste hardøktene på spinningsykkel. Da det fortsatt gikk tregt med skaden i mars, hadde jeg egentlig begynt å innstille meg på at vårsesongen ville ryke. Det var først 3 uker før VM-uttaksløpene at jeg virkelig fikk tro på at jeg kunne løpe disse, og 2 uker før jeg fikk tro på at jeg kanskje også hadde noe der å gjøre nivåmessig.

Men tross positiv utvikling i ukene før VM-uttaksløpene, var 2.plassen på mellomdistansen (og beste norske) overraskende. Også langdistansen var positiv mtp den fysiske formen, men her ble det altfor ujevn teknisk gjennomføring (for å si det pent). Med det gode resultatet på mellomdistansen kunne jeg dermed starte forberedelsene til VM. I det lå det blant annet å få lagt inn en solid treningsperiode de neste ukene, noe som nok gikk litt ut over form og overskudd til mellomdistansen på WC-runden i Finland. Men det ble likevel en helt grei 13.plass, og jeg fikk litt mer konkurranseerfaring på internasjonalt nivå.

Videre fram til VM i Estland gikk ting mer eller mindre etter planen. Jeg skulle løpe mellomdistanse og stafett, og følte meg greit forberdt mtp utgangspunktet i april/mai. Målet var først og fremst å få til gode løp, og jeg håpet dette kanskje ville rekke til en topp 6-plassering individuelt. På mellomdistansen fikk jeg til et ganske bra løp, men at det skulle rekke til 2.plass og en ny VM-medalje, var egentlig litt uvirkelig. Det er vanskelig å beskrive fullt ut hva man føler i en slik situasjon, men det var helt klart en drøm som gikk i oppfyllelse, en drøm jeg knapt har tillatt meg selv å drømme, fordi det har føltes altfor urealistisk. På stafetten dagen etter klarte jeg dessverre ikke å følge opp på min 2.etappe. En parallellfeil etterfulgt av 2-3 dårlige strekk gjorde at jeg ikke klarte å forvalte utgangspunktet jeg fikk av Ingjerd på en god måte, og jeg ga dermed Anne Margrethe et svært vanskelig utgangspunkt på den siste etappen. Vi endte til slutt på en 6.plass.

Etter VM fikk jeg lagt inn en god treningsperiode med NM-uka i Østfold som hovedmål. I forkant av NM var det imidlertid også en WC-runde og VM-samling i Latvia. På mellomdistansen i Latvia var formen grei, men gjennomføringa ellers dårlig. Jeg var veldig usikker på vei- og trasévalgene underveis, og ombestemte meg X antall ganger. På stafetten dagen etter klarte jeg imidlertid å være mer bestemt, og selv om totalen for laget ikke ble så bra, var det deilig å få til et godt stafettløp etter fiaskoen i VM. Samlinga i etterkant at løpene ga mange nyttige erfaringer mtp neste års VM.

Så var det klart for NM-uka. Et av hovedmålene der var å få til en god langdistanse, noe jeg i stor grad lyktes med, og løpet holdt også til 1.plass og NM-gull. Kanskje var det fordi jeg har liten erfaring med å løpe langdistanser de siste årene, men på mellomdistansekvalifiseringa dagen etter ble jeg iallfall helt satt ut av hvor dårlig beina kjentes. Og da jeg i tillegg gjorde noen småfeil i starten, fikk jeg tidlig for meg at jeg kom til å ryke ut. Det gjorde jeg heldigvis ikke, men usikkerheten gjorde at jeg på finalen dagen etter først og fremst satsa på å gjøre et trygt og sikkert løp. Trygt og sikkert (med noen mindre feil) holdt imidlertid denne gangen til et nytt NM-gull.

Etter NM var planen egentlig bare å ta med seg norgescupavslutningen i Orkanger og så avslutte sesongen. Men da jeg fikk tilbud om det, valgte jeg i tillegg å løpe verdenscupavslutningen i Sveits. Dessverre var jeg ikke godt nok forberedt på den bratte skrålia som ventet der, verken fysisk eller teknisk, så løpene ble litt stang ut. Samtidig var det mye positivt å ta meg seg også, spesielt fra langdistansen (5.plass). Mellomdistansen endte meg en 9.plass.

Totalt sett må jeg si meg godt fornøyd med sesongen som gikk. Jeg lyktes bra på det som var hovedmålene (VM og NM-uka), og det er det viktigste. Samtidig svir det fortsatt at jeg ikke lyktes i VM-stafetten, og jeg føler også at det ble litt stang ut i en del av de løpene jeg var mindre godt spesifikt forberedt til. Forhåpentligvis kan jeg forbedre meg litt på dette i løpet av vinteren, men også framover blir hovedmålet å prestere i de løpene jeg prioriterer høyest.