Svalandsgubben

For tredje år på rad stilte jeg i dag til start i kortløypa i Svalandsgubben («Kortgubben»). Løypa er egentlig 12,9 km, men hadde i år økt til 13,6 km pga ei hengebru som fortsatt var gåen etter flommen tidligere i høst. Håpet om å sette pers var derfor ikke spesielt stort, men jeg håpa selvsagt å klare ei tid som ville tilsvart pers korrigert for den ekstra sløyfa om den andre brua. Samtidig var jeg langt fra sikker på å klare dette. Selv om jeg er ganske sikker på at jeg generelt har løpt fortere i terrenget i år enn i fjor, vet jeg også at løpshastigheten på vei/grus heller er litt dårligere, og at løpet i fjor var et bra løp, der overskuddet var stort etter å ha kjent på en forkjølelse (som ikke ble noe av) tidligere i uka, samt at jeg hadde nærmest perfekt selskap/drahjelp fra drikkestasjonen på toppen til mål.

Men tilbake til dagens løp. Ut fra start prøvde jeg å komme inn i ei grei marsjfart. Jeg lyktes vel egentlig greit med dette. Løping på flat vei føles definitivt ikke som hjemmebane for øyeblikket, men ser i ettertid at jeg passerte Flakk på omtrent samme tid som i fjor. Etter Flakk er det motbakke, sti og myr som gjelder. Her var taktikken å løpe jevnt hardt og hele tiden prøve å være offensiv i mikrotrasévalgene. Jeg synes jeg lyktes bra med dette i starten, plukka et par plasser, og ble så liggende i ganske konstant avstand til en herrejuniorrygg 40-50 meter foran. Da jeg begynte å ta igjen løpere i langløypa i det småkuperte partiet inn mot matstasjonen ved Dyblemyr, klarte jeg imidlertid ikke å opprettholde helt den ønska offensiviteten, og trippa litt for mye rundt noen av myrhullene.

Ved Dyblemyr tar kortløypa til venstre ned mot Monen. Registrerte her at jeg lå 16-17 sekunder bak fjorårets passeringstid, men det føltes fortsatt som greit skuddhold. Jeg så  et par rygger foran meg, og satte meg som mål å ta innpå disse to i det kommende partiet, som med steinete/sølete utforløping helt klart må kunne kalles «o-løper-terreng». Fikk imidlertid aldri helt opp farta som ønsket, og merka at det gikk saktere enn i fjor da vi var 3 stykker som lå side om side og pressa hverandre. Da vi kom ned til Monen hadde dermed avstanden til løperne foran heller økt enn minka. Jeg kikka ikke på klokka igjen her, men ser nå at jeg tapte hele 25 sekunder til fjorårstida i dette partiet.

De to foregående årene har jeg følt meg helt ødelagt i beina etter utforpartiet. I år føltes beina ok, problemet var bare at det ikke var noe fart i dem. Jeg klarte å akselerere greit inn i motbakkene, men i de lettere partiene gikk det hele litt for mye i slow motion. Jeg prøvde å bruke ryggen jeg fortsatt av og til så foran meg, som motivasjon, samt at trusselen om at noen om kunne komme bakfra, også virket minst like motiverende. Jeg kom imidlertid aldri nærmere løperen foran, og på veien etter Flakk føltes en trussel bak fra helt klart mer reell. Tempoet mitt føltes heller labert, og hovedfokus var på «frekvens, frekvens» for å prøve å holde oppe noe som liknet brukbar fart. Ingen tok meg imidlertid igjen, og jeg kunne løpe inn til 1.plass i dameklassen og 5.plass totalt i kortløypa.

Tida var 4.35 bak fjorårstida, hvorav selvsagt en god del skyldtes ekstrasvingen på slutten, men korrigert for dette, var jeg fortsatt ca. 1.20 bak tida i fjor. Nå var det helt klart mye som klaffa bra i fjor, og formen har bare føltes middels de siste ukene. Men samtidig var det gode forhold i år, og dermed ikke noe å skylde på der. Men dagens løp var jo iallfall helt klart et bevis på at man ikke blir god til det man ikke trener på. På grunn av hamstringskaden jeg fikk i november i fjor, har jeg det siste året løpt minimalt med hardøkter på fast underlag. Å løpe fort på dette underlaget koster derfor mer enn det burde, og jeg har ikke den spesifikke muskulære styrken og utholdenheten til å opprettholde farta over tid. Jeg har merket noe av den samme tendensen både på veiløping underveis i o-løp og på det fåtall I3-økter på grus jeg har hatt siden i sommer.

Selv om mitt hovedfokus framover blir skogsløping, er dette helt klart noe jeg må jobbe med å forbedre i vinter hvis jeg skal ha sjanse til å hevde meg internasjonalt. Et løp som Kortgubben føles på mange måter ganske likt en langdistanse i orientering, med veksling i underlag fra vei til myr, og i kupering fra flatt til bratt, og der litt kortere løpstid totalt «utliknes» av at man i o-løypa alltid får partier hvor man må sette ned farta litt for å finne fram. Så om dagens løp var litt skuffende tidsmessig, var det veldig motiverende mtp å stille bedre forberedt (og dermed sannsynligvis også som en bedre o-løper) på startstreken neste år. Så får langløypa (og den egentlige Svalandsgubben) heller vente ei stund til på min deltakelse.