NM-uka er høydepunktet på den nasjonale terminlista, og dermed løp jeg ser fram til hvert år. Hvor godt forberedt jeg har stilt til start har selvsagt variert, både etter hvordan NM-uka har vært plassert i forhold til internasjonale konkurranser og etter hvor løpene har gått. Men som minimum har jeg vel studert gamle kart, pluss hatt et par økter i mer eller mindre relevant terreng nær bosted på det tidspunktet. Best forberedt har jeg selvsagt vært de gangene mesterskapet har gått på «hjemmebane», som i Klæbu/Bratsberg i 2001 og Konnerud i 2005. Siden Vegårshei ligger rundt 1,5 timers kjøring hjemmefra og, iallfall foreløpig, i et annet fylke, kan man vel neppe si at årets mesterskap gikk på hjemmebane. Men det var ifallfall nærme nok til at forberedelsene, målt i antall økter i relevant terreng, lå noe over normalen når det gjelder NM. Men forberedelsene hadde jo også vist at løpsterrenget sannsynligvis ville kunne karakteriseres som realt og variert skogsterreng, noe jeg antok mange ville beherske. Så jeg visste at målet om medalje på begge de individuelle distansene bare ville kunne nås ved gode gjennomføringer fra start til mål alle dager.

NM starta, som vanlig, med langdistansen på torsdagen. Der fikk vi servert ei real langdistanseløype, der det selvsagt gjaldt å velge riktig veivalg, men hvor det også var vel så viktig å gjennomføre veivalgene bra og velge gode traséer underveis. Jeg gjennomførte et for det meste solid løp, men hvor jeg, spesielt på 3 strekk, tapte tid på at jeg ikke klarte å være konsistent nok i gjennomføringa og trasévalgene underveis. Dette er momenter jeg tror også blir viktige i neste års VM, så her må det øves. Men løpet holdt til NM-gull med relativt klar margin foran Kamilla Olaussen og Marte Narum.

I mellomdistansekvalifiseringa på fredagen gjennomførte jeg et godt teknisk løp med håndbrekket en smule på fysisk. Så planen for finalen dagen etter var å repetere den tekniske gjennomføringa, men slippe opp håndbrekket. Her fikk vi servert ei svært variert løype, med skråli, koller, lettløpte partier, partier med kvist og tynningshogst, og en tøff fysisk avslutning med en del kupering og også noen veivalgsutfordringer. Jeg fikk en bra start med unntak av noen småfeil inn mot passering. Her ble jeg sekundert 7 sekunder bak Andrine Benjaminsen og 1 sekund foran Kamilla. Dessverre var jeg allerede ved passering temmelig kjørt i beina, og sisterunden ble en kamp for å holde farta oppe og hodet klart. Sistnevnte klarte jeg dessverre ikke helt, og etter 3 ganger rundt 15 sekunders tidstap (pluss en veivalgsfeil i samme størrelsesorden som jeg ikke visste om da) mistenkte jeg sterkt at gulltoget hadde gått. Og 4 poster før mål var jeg også nede på 3.plass, 33 sekunder bak Kamilla og 22 bak Andrine. Men takket være et riktig veivalg til 18.post, en god gjennomføring, feil fra de andres side og at jeg aldri ga opp, var 3.plassen snudd til 1.plass i mål, med 5 sekunders margin ned til Andrine. Det var virkelig en god følelse der og da å gå seirende ut av en slik sekundstrid, og veldig tilfredsstillende å få betalt for å ikke gi opp, men samtidig føles det også litt feil og ufortjent å vinne når man ikke var helt der man burde, verken fysisk eller teknisk. Men slik er jo idrett – det er sluttida på resultatlista som teller når medaljene skal deles ut.

Søndag var det klart for å bruke opp det som måtte være igjen av krefter på stafetten. Dette var faktisk første gang i min KOK-karriere at vi hadde fullt damelag i NM-stafetten. Lagets ambisjoner var først og fremt å fullføre og at juniorjentene på laget skulle samle nyttige erfaringer å putte i banken. Jeg hadde dermed ikke det store presset på meg fra lagets side på min 1.etappe. Men jeg hadde satt meg et personlig mål om å være først inn til veksling. Å nå dette målet skulle imidlertid ikke gå på bekostning av en trygg og sikker stafettgjennomføring, noe som betydde at det var forbudt å ta store sjanser underveis: Jeg skulle ikke først og fremst jobbe for å framprovosere muligheter til å komme fra, men heller prøve å være i posisjon og utnytte muligheter som temmelig sikkert ville oppstå underveis. Men denne dagen skulle det også vise seg at jeg ikke hadde brukt opp all flaksen dagen før. Etter en kontrollert åpning, der jeg lå litt avventende og observerte feltet, tok jeg kommandoen inn mot min 1.postgafling. Og med hjelp fra en gunstig gaflingsvariant fikk jeg relativt fort ei luke sammen med Ragne Wiklund fra Nydalens SK. Jeg vurderte å legge inn et rykk for å sikre luka, men bestemte meg for å bare kjøre jevnt siden det var såpass tidlig i løpet, og heller være våken for å legge inn en fartsøkning hvis Ragne og jeg hadde ulik gafling seinere i løpet. Men takket være at Ragne gjorde en feil til 5.posten, kunne jeg nå dagens mål ved å fullføre et jevnt og kontrollert løp via passering og inn til veksling. I mål endte laget på en 42.plass, som 37.beste klubblag, så nå har vi iallfall sikret oss et utgangspunkt vi kan prøve å forbedre til neste år.

Resultatmessig ble det dermed ei riktig god NM-uke for min del. Og selv om mellomdistansefinalen var litt under pari både fysisk og teknisk, og det fortsatt er litt å jobbe med når det gjelder langdistansegjennomføring, er jeg totalt sett egentlig rimelig godt fornøyd med prestasjonene også. Jeg klarte å fortsette trenden med mer eller mindre stabile gjennomføringer, og det er godt å ta med seg når man nå begynner å heve blikket mot neste sesong. Selv om det fortsatt er konkurranser igjen på terminlista, kommer jeg nemlig til å avslutte sesongen mer eller mindre nå etter NM. Hovedårsaken til dette er at jeg ønsker å få kontroll på en litt småtrøblete hamstring før treninga mot 2019 og VM på hjemmebane starter for alvor i månedsskiftet oktober/november. Det er den samme skaden som jeg slet med vinteren 2017, men situasjonen er heldigvis langt fra så ille som den var dengang. Skaden har nå latt seg holde greit i sjakk ved hjelp av noen mindre justeringer i treninga, men håpet er at en periode med litt mindre hard løping og mer fokus på styrketrening skal gi ytterligere redusert behov for justeringer når vintertreninga drar i gang for alvor.